Møtet med Praëm

Wergeland fremsto som småfolkets talsmann. På Eidsvoll ble han til stadighet oppsøkt av personer som mente seg urettferdig behandlet av bygdens sakfører, prokurator Jens Obel Praëm. Under en konfrontasjon sommeren 1828 kom den engasjerte studenten i skade for å kalle prokuratoren for en «blodsuger» i vitners nærvær. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert. Wergeland kom senere samme år i klammeri med en offiser under en avmønstring på Gardermoen, og saken havnet i retten. Der møtte Wergeland ingen ringere enn den fiendtlig innstilte prokurator Praëm som motpartens forsvarer.

Rettsprosessen

Den såkalte «Gardermosaken» verserte i mange år, og da saken kom opp i Høyesterett i 1833 ble Wergelands motpart frikjent og dikteren ilagt halve saksomkostningene og en bot. Men feiden med Praëm var langt fra over med dette. Wergeland hadde tidligere terget på seg Praëm ved å motarbeide hans forsøk på å komme på Stortinget gjennom bl.a. en lengre oppsats i Morgenbladet 25. september 1829. Praëm delte på sin side ut et skamskrift om Wergeland under rettssaken hvor han kalte ham for en løsgjenger, en fyllefant og en pøbel. En kvass polemikk ble innledet mellom de to rivalene i hovedstadens aviser. Wergeland gikk så langt som å kalle Praëm en «Forbryder mod Stat og Menneskehed» i Morgenbladet 15. april 1831, noe som resulterte i at Praëm, som fornærmet embetsmann, anla sak mot Wergeland. Prosessen kom til å følge dikteren resten av hans liv.

Rettssaken endte til slutt i et forlik i 1844 som påla Wergeland å dekke saksomkostningene. Etter årevis med rettsmøter var saksomkostningene ruinerende, og til tross for sitt nye embete som Riksarkivar, så ikke Wergeland noen annen utvei enn å selge huset sitt, Grotten, for å dekke deler av utgiftene. I et siste desperat forsøk på å unngå ruin gikk Wergeland til det oppsiktsvekkende skritt å foreslå for sin motstander at han burde påta seg å dekke utgiftene, eventuelt deler av dem. I motsatt fall ville Wergeland søke Stortinget om ettergivelse av saksomkostningene, og han mente at det måtte være bedre for Praëm å dekke utgiftene selv fremfor å få sin sak rullet opp på ny.

Praëm oppfattet dette som en trussel og klaget Wergeland inn for deres felles overordnede, Finansdepartementet. Dette foranlediget en rekke brev mellom de tre aktørene våren 1844 og endte i en reprimande til Wergeland fra arbeidsgiveren i mai, der han ble kritisert for sin fremgangsmåte.

Wergelands søknad til Stortinget

Ettersom Finansdepartementet ikke kom med noen klar formaning til Wergeland om å la saken ligge, besluttet han å sende sin anmodning til Stortinget 15. februar 1845 om ettergivelse av saksomkostningene. Wergeland lot være å fremlegge detaljer fra saken mellom ham og Praëm, men presenterte en rekke argumenter for hvorfor Stortinget burde innvilge hans søknad.

Wergeland hevdet blant annet at han hadde handlet av uegennyttig patriotisme og påtatt seg rollen som talsmann for almuen da han anla sak mot prokuratoren. Han mente også at folket hadde hatt stor nytte av hans sak, ettersom den hadde tvunget Praëm til å endre sin atferd. Wergeland la ved to brev som bevitnet dette.

Wergeland hevdet videre at størrelsen på saksomkostningene til dels skyldtes at Praëm hadde trukket ut saken ved å føre den ordinære dommer som vitne, slik at man måtte bruke tid på å finne en settedommer til hans erstatning. Wergeland gjorde også et poeng av at han, til tross for sin litterære virksomhet og sitt riksarkivarembete, var fullstendig uformuende og ute av stand til å møte byfogdens krav, og at han på grunn av de store utgiftene hadde måttet selge sitt hus og skaffe seg en enkel husmannsstue til bolig. Avslutningsvis skrev Wergeland at den langvarige rettssaken hadde voldet ham store lidelser, ikke minst fordi den hadde hindret ham i hans bestrebelser på å oppnå tilsettelse i et geistlig embete.

Stortingets behandling av saken

Wergelands anmodning om ettergivelse av saksomkostningene skapte debatt i Stortinget om behandlingsmåten. Da saken ble referert i Stortinget 22. februar 1845, tok representant Honoratus Bonnevie ordet og bestridte Wergelands påstand om forbigåelse ved tilsettingen i Nannestads residerende Kappellani i 1839. Som tidligere ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet følte Bonnevie seg personlig angrepet av Wergeland, og fremla en skrivelse til presidentskapet hvor han tilbakeviste Wergelands påstander.

I debatten som fulgte argumenterte Wergelands venn, pastor Nils Dahl, for at man burde avgjøre saken allerede samme dag, av hensyn til Wergelands svekkede helse og fordi en komitébehandling ville innebære en uønsket opprulling av sakens omstendigheter. Etter en avstemning ble det imidlertid bestemt at saken ikke foranlediget noen ekstraordinær fremgangsmåte, og at de nye opplysningene skulle fremlegges til gjennomsyn.

Wergeland fulgte sakens utvikling i Morgenbladet og Den Constitutionelle. I et nytt brev 24. februar 1845 besvarte han Bonnevies kritikk og kommenterte den debatten som hadde funnet sted. Som belegg for sin påstand om forbigåelse ved tilsettingen i Nannestads Kappellani, og som bevis på at han var skikket til embetet, sendte Wergeland en gjenpart av attesten fra 17. oktober 1838 som Finansdepartementet mottok med hans søknad.

Saken kom opp på ny i Stortinget den 25. og 28. februar og ble til slutt oversendt Budsjettkomiteen. I et brev til Budsjettkomiteen 2. mars 1845 tilbakeviste Wergeland beskyldninger om at han, svevende mellom liv og død, skulle «nære Avind og mangle Resignation», og appellerte til «et Fattig Lands Evne og Hjerternes Vilje» i behandlingen av saken.

Budsjettkomiteen innhentet en rekke dokumenter, deriblant saksdokumenter fra Kirkedepartementets behandling av Nannestad Kappellani, rettsprotokoller og korrespondanse i forbindelse med Wergelands utspill mot Praëm om å dekke saksomkostningene. Det ble etter hvert klart for Wergeland at komiteen ikke hadde til hensikt å etterkomme hans anmodning, men et alternativt forslag om å tildele ham en godtgjørelse i anledning av hans litterære virksomhet ble lansert. I et brev til sin venn representant Peder Fauchald stilte Wergeland seg positiv til et slikt forslag, og oppfordret ham eller Dahl til å følge det opp.

Avslaget

Innstillingen var klar i april, men forelå først til behandling i Stortinget den 28. juli 1845, noen uker etter Wergelands død. Komiteen leverte en grundig redegjørelse for rettsprosessen der Wergelands argumenter ble tilbakevist punkt for punkt. Ikke uventet ble det likevel bemerket at saken kunne foranledige en bevilgning i anledning av dikterens tjenester for fedrelandet. Komiteen påpekte imidlertid at meningene om hans litterære arbeiders verdi var høyst delte, og at komiteen ikke kunne felle noen avgjørende dom over dette ved å tildele ham et gratiale. Ettersom en slik gave også ville blitt oppfattet som en økonomisk oppreisning etter rettssaken, anså komiteen det for høyst upassende.

Budsjettkomiteens innstilling om ikke å bevilge Wergeland ettergivelse av saksomkostningene ble på denne bakgrunn enstemmig bifalt. Etter forslag fra Dahl ble det imidlertid besluttet (mot 39 stemmer) å oversende Wergelands søknad til Regjeringen, med tanke på å tildele ham en godtgjørelse i anledning av hans litterære virksomhet. Regjeringen besluttet imidlertid å ikke foreta seg noe i saken.