Torvslaget 1829

1820-årene var preget av strid mellom kong Carl Johan og Stortinget om Grunnlovens status og utforming. I de første årene av unionen spilte ikke 17. mai noen særlig rolle, men dagen fikk etter hvert økende tilslutning som nasjonalt symbol og ble i takt med dette et stadig større irritasjonsmoment for kongen. Fremprovosert av Stortingets feiring av grunnlovsdagen året før, gikk Carl Johan i 1828 ut med en kongelig kunngjørelse med forbud mot enhver form for høytideligholdelse av 17. mai.

Den 17. mai 1829 samlet det seg likevel en del folk på kaien i Christiania for å ta imot dampskipet «Constitutionen», og derfra dannet det seg et tog gjennom byen. Etter ordre fra stattholder Baltzar von Platen, som så det som sin plikt å håndheve kongens forbud, ble kavaleriet satt inn for å spre folkemengden. Det oppsto en dramatisk og kaotisk situasjon da soldater til hest plutselig rykket frem mot fredelige og feststemte menn, kvinner og barn som hadde samlet seg.

Wergeland hadde selv vært en ivrig tilskuer på kaien tidligere på dagen, og var på vei hjem fra en markering i Studentersamfundets lokaler da tumultene brøt ut. Selv om han ifølge flere vitner hadde holdt en lav profil, ble han utpekt som urostifter og utsatt for et sabelrapp. Han leverte inn sin skadde studentuniform sammen med et klagebrev til kommandanten på Akershus, baron Ferdinand Wedel Jarlsberg, men saken døde hen. Wergeland sørget imidlertid for å skrive om begivenhetene rundt det såkalte Torvslaget i et diktverk, farsen «Phantasmer». Her tok han sin hevn over blant andre Wedel Jarlsberg, som under navnet «Uedel Skarnsberg» ble fremstilt på en lite flatterende måte med svingende sabel.

17. mai-taler

Wergelands engasjement under torvslaget er en av grunnene til at hans navn er blitt knyttet til 17. mai. Viktigere var hans folkeopplysningsarbeid for å spre kunnskap om Grunnloven og de rettigheter og muligheter den innebar for folket. Han skrev flere 17. mai-dikt, og var en entusiastisk taler på grunnlovsdagen.

Særlig kjent er hans festtale under avdukingen av Krohgstøtten 17. mai 1833:

Vær stolt, o Nor, ved Kjæmpens Grav!
den Søn, Dig Himlen skabte,
Du som en Christian Krohg gjengav,
den vandt, da ham Du tabte.
Giv, Himmel, da til Vederlag
Nor Mænd, der vove Aandeslag,
som han, for Jords og Himmels Sag:
for Frihed, Ret og Sandhed!

Hans Viisdom tage evig ind
sin Plads i Storthingssalen! 
Hans Frisind liig en Nordenvind
igjennemstorme Dalen!
Dit Skarpsind, Krogh - det Aandelyn 
i hver en Normands Øiebryn
da, Frihed, tryg som over Sky'n
hos Nor Du boer og bygger!

Juristen Christian Krohg var formann i Konstitusjonskomiteen under maktkampen mellom konge og storting, og han førte i pennen Stortingets omfattende innstilling 17. mai 1824, hvor samtlige av Carl Johans forslag til endringer i Grunnloven ble avvist.

Markeringen i 1833 var omstridt, men Stortinget, Statsrådet og Høyesterett var likevel representert da Wergeland minnet Krohg som «Grunnlovens bergningsmann» foran tusenvis av fremmøtte. Talen ble mottatt med stor begeistring og førte til at «…den menige Mand instinktmæssig altid senere knyttede hans og Krohgstøttens Navne til 17de Maj-festen og Frihedens øvrige Symboler», som Aftenposten uttrykte det i 1876.

Krohgstøtten ble oppført ved den nye innfartsveien, som gikk over Nybrua (bygget i 1827) og gjennom Storgata. I flere tiår gikk 17. maitogene ut til Krohgstøtten. Foto: Oslo Museum.