Grunnloven av 4. november 1814
Da unionen med Sverige var et faktum høsten 1814, trådte Stortinget sammen for første gang for å gjøre de nødvendige endringer i Grunnloven. Målet var å redde frihetsverket fra Eidsvoll, og resultatet ble en mer liberal forfatning enn noen annen i samtiden.
Kongeriket Norges Grunnlov av 4. november 1814.
Den andre grunnlovgivende forsamling
e 79 representantene som den 7. oktober 1814 trådte sammen i Katedralskolens lokaler i Christiania, hadde ingen lett jobb foran seg. På den ene siden hadde man norske nasjonalister som ønsket selvstendighetskrigen gjenopptatt, og på den andre siden kronprins Carl Johan, som med sine tropper på Fredriksten festning satte makt bak kravene til den svenske forhandlingskommisjonen som møtte i Stortinget.
Wilhelm Frimann Koren Christie, en av de ledende politiske skikkelsene i 1814 og fast sekretær under Riksforsamlingen på Eidsvoll, ledet forhandlingene med svenskene som Stortingets president.
De svenske forhandlerne hadde med forslag til endringer i Grunnloven som innebar en maktforskyvning på Stortingets bekostning. De krevde at Stortinget vedtok unionen og valgte Carl 13. til norsk konge. Stortinget ønsket å vedta endringer i Grunnloven før de gikk til valg av konge, slik rekkefølgen også hadde vært på Eidsvoll. Forhandlingene sto i stampe, og tiden begynte å løpe ut for våpenhvileavtalen som var inngått i Moss den 14. august.
En union på Stortingets premisser
Én dag før avtalen om våpenhvile utløp, den 20. oktober, lyktes det Christie å få igjennom to viktige vedtak som skulle danne grunnlaget for den videre revisjonen av Grunnloven. Det første var vedtaket om at Norge som et selvstendig rike på visse vilkår skulle gå inn i union med Sverige. Det andre var vedtaket om at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført.
Hensikten bak vedtakene var å berolige de svenske forhandlerne med at Stortinget hadde til hensikt å inngå en union med Sverige, men også å stadfeste at en unionsinngåelse skulle skje på Stortingets premisser, uten konstitusjonell innblanding fra Sverige.
Stortingets makt styrket
Stortinget gjennomgikk fra 26. oktober til 4. november alle Grunnlovens paragrafer. Da den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne, valgte Stortinget Carl 13. til konge. Norges selvstendighet hadde gått tapt, men resultatet av grunnlovsrevisjonen var et storting som gikk styrket ut i forholdet til kongemakten. Dette ble tydelig understreket ved at kongen var en konstitusjonell konge, valgt av et fritt storting.
Den første paragrafen i Grunnloven, slik den reviderte utgaven av 4. november 1814 lød. Stortingsarkivet, foto: Vidar M. Husby.
På Grunnlovens forside (bildet over) står det: «Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814 og nu, i Anledning af Norges og Sveriges Rigers Forening, nærmere bestemt i Norges overordentlige Storthing i Christiania og antagen den 4de Novbr. 1814.»
Stortinget understreket med dette at Grunnloven var datert Eidsvoll den 17. mai 1814, og at frihetsverket fra mai fortsatt sto ved lag. I selve dokumentet ble det foretatt enkelte uunngåelige endringer. Grunnlovens første paragraf ble for eksempel endret til å lyde: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverrige under een Konge».
Grunnloven under angrep
At Carl Johan godtok Norges frie stilling i unionen, hadde nok sammenheng med et ønske om å unngå ytterligere konflikt, men også en tro på at han ville klare å stramme inn på friheten når roen senket seg. I løpet av Grunnlovens første leveår kom Carl Johan med flere forslag til endringer som hadde til hensikt å styrke kongemakten.
Det kraftigste fremstøtet kom i 1821, i form av forslag til endringer som bl.a. gikk ut på at Stortinget skulle samles bare hvert femte år og i større grad begrenses til å behandle saker lagt frem av kongen. Forslagene ville, dersom de hadde blitt vedtatt, ført til en konstitusjonell omveltning på Stortingets bekostning.
Konstitusjonskomiteens innstilling til Stortinget datert 17. mai 1824 med avvisning av samtlige grunnlovsforslag. Stortingsarkivet, foto: Vidar M. Husby.
Til tross for at Carl Johan la press på Stortinget ved å samle tropper i Christiania under behandlingen av forslagene, rådet det en sterk grunnlovskonservatisme i Stortinget. I en omfattende innstilling fra konstitusjonskomiteen ble det foreslått at samtlige forslag skulle avvises, noe Stortinget sluttet seg enstemmig til. Konstitusjonskomiteens innstilling ble avlevert 17. mai 1824, på dagen ti år etter at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll.
4. november som grunnlovsdag
Hyllesten til 17. mai skapte misnøye hos den svensk-norske kongemakten, som heller så at nordmennene feiret 4. november som grunnlovsdag. Carl Johan gikk så langt som til å forby feiringen av 17. mai i 1828, da han i forkant utstedte en kongelig kunngjørelse med advarsel mot å høytideligholde 17. mai.
Stortinget imøtekom Carl Johan og vedtok enstemmig ikke å feire 17. mai dette året, men sendte samtidig ut en adresse til kongen som forklarte hvorfor man i Norge ønsket å markere Grunnlovens fødselsdag. Carl Johan måtte til slutt innse at slaget var tapt og at 4. november aldri ville bli noen avholdt merkedag i Norge. I 1833 feiret Stortinget 17. mai med avduking av minnesmerket over Christian Krohg, som i kraft av å ha ledet konstitusjonskomiteen i avvisningen av grunnlovsforslagene i 1824 ble et symbol på Stortingets grunnlovskonservatisme.
Nettpresentasjonen er laget av stortingsarkivet.
Les mer om Grunnloven og Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
Kilder og litteratur
Mykland, Knut, Opsahl, Torkel og Hansen, Guttorm, Norges Grunnlov i 175 år, utgitt i samarbeid med Stortinget, Gyldendal norsk forlag 1989.
Rønning, Bjørn Ragnolf og Wahl, Tanja «Det første Stortinget – union og kongevalg», «Striden og Grunnloven», «Flagget – den store symbolsaken», Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905, utstillingskatalog, Stortinget 2005.