Spørsmål
Marius Arion Nilsen (FrP): Det rådgivende utvalget for finanspolitiske analyser kom i forrige uke med sin uttalelse for 2025, som handlet om langsiktig bærekraft i statsfinansene. Et av områdene de advarer mot, er energiministerens ansvarsområder, med havvind, samfunnsøkonomisk ulønnsom kraftproduksjon og subsidiert økt kraftforbruk – alle ting som regjeringen Støre med sin politikk i lang tid har jobbet for. Jeg siterer noen av hovedkonklusjonene fra rapporten:
Videre:
Videre:
Videre:
Og ikke minst:
Dette står jo i grell kontrast til Støre-regjeringens framheving av havvind som den nye oljen, som et industrieventyr Norge skal være klar til å redde verden med. Det er skapt et inntrykk av at havvind er løsningen på alt fra høye strømpriser, kraftmangel, klimakrise til – ikke minst – hva vi skal leve av når oljen en gang tar slutt, som er lenge til.
I mars 2023 holdt olje- og energiminister Terje Aasland en pressekonferanse i forbindelse med at regjeringen annonserte at de lyste ut den første konkurransen om prosjektområder til havvind. Da uttalte han:
Da er spørsmålet mitt: Hvilke tårer mener energiministeren passer for havvindsatsingen i dag? Er det gledestårer på grunn av tro og håp, eller er det sorgtårer grunnet feil kurs og store, økende kostnader?