Spørsmål
Anne Tingelstad Wøien (Sp): I januar i år markerte vi fusjonen mellom Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Ålesund, Høgskolen i Sør-Trøndelag og NTNU. Samtidig ble Høgskolen i Nesna, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Universitetet i Nordland til Nord universitet. Fra før har Høgskolen i Finnmark fusjonert med Universitetet i Tromsø, og vi har nå kun universitet og ingen høgskoler igjen nord for Dovre, bortsett fra Samisk høgskole.
Det er fortsatt diskusjoner mellom høgskolene på Vestlandet om fusjon. Vi vet at Buskerud, Vestfold og Telemark slår seg sammen og har ambisjoner om å få universitetsstatus. Og prosessene er ikke avsluttet i Høgskole-Norge.
I dag diskuterer styret ved Høgskulen i Sogn og Fjordane hva de skal gjøre – om de skal være sjølstendig, eller om de skal fusjonere med noen andre. På mandag fikk Høgskolen i Lillehammer, Høgskulen i Volda og Høgskolen i Molde svar om at en samarbeidsmodell ikke var god nok. En slik modell vil ikke være sterk nok når det gjelder konsolidering av fagmiljøer og prioriteringer av ressurser, som statsråden skriver. Modellen vil ikke bedre høgskolenes forutsetninger for å foreta prioriteringer fordi slike prioriteringer er nødvendig for å heve kvaliteten på utdanning og forskning, sier statsråden. På vanlig norsk leser jeg det til at det er viktig å fusjonere høgskoler og universitet for å kunne legge ned noen tilbud.
Vi opplever altså i dag uro blant de høgskolene som ikke har funnet seg en partner eller som ikke vil giftes bort. Det er også uro i lokalmiljøene deres for hva som kan skje med dem, og hva slags betydning det vil ha. Det er interessant å høre hvordan statsråden tenker at disse høgskolene fortsatt skal kunne være en kunnskapsmotor i sine regioner.
Mitt spørsmål til statsråden blir derfor om han kan si hva han vil med de høgskolene som kan bli stående alene. Vil de tvangssammenslås ved bruk av finansielle midler fordi de ikke har store nok miljøer til å bygge doktorgradsprogrammer, eller vil de bli skoler med kun bachelorutdanning?