Vi står i urolige tider og signalene vi sender fra Norge, uavhengig av om de er små eller store, legges merke til der ute. Derfor er det viktig at vi oppe i vårt lille hjørne her i Norge, som er helt avhengig av eksport og global handel, hegner om så fri flyt av varer som mulig. I Hurdalsplattformen tok Støre-regjeringen til orde for høyere toll på landbruksvarer. Økt toll ble også en realitet for flere varer etter forliket med SV i 2023. Forrige gang de rød-grønne satt i regjering, satte de opp ostetollen, og vi husker alle de ganske voldsomt negative reaksjonene som kom på de 277 pst. Det gjentas nå av ganske mange flere enn før, at det norske tollvernet sender uheldige signaler. Amerikanerne trakk i sin rapport «Foreign Trade Barriers» nylig fram at den norske landbrukstollen er et eksempel på hvordan Norge innretter seg på en måte som for dem er urovekkende. Amerikanernes syn kan man for så vidt si mangt og mye om, men realiteten er fortsatt at Norge har svært høye tollsatser, og at det legges merke til. Siste uke i spørretimen utfordret min kollega Olve Grotle næringsministeren på signalet som regjeringen sendte da de økte tollen. Hun avviste og nær sagt latterliggjorde den utfordringen. Gitt næringsministerens vurdering – at den er fundert på en god analyse, regner jeg med – av våre handelspartneres oppfatning av norsk egenrådighet, framstår det litt merkelig at statsministeren da var så tydelig i Nationen for en uke siden. Han sa at landbrukstollen ikke skal øke ytterligere. Landbruksministeren sa selv i samme sak at hensynet til våre handelspartnere var årsak til at vi ikke ville øke tollen ytterligere. Mitt spørsmål til landbruksministeren er da: Hvis omleggingen fra kronetoll til prosenttoll var så ubetydelig som næringsministeren anførte i forrige uke, hvorfor avlyser da landbruksministeren videre utvidelser? Kan det være at signaleffekten faktisk er reell, og at Norge sender et uheldig signal med tolløkningene, og at næringsministeren dermed tar feil?

Mitt spørsmål, som går til justisministeren, handler også om bevæpning, men med kanskje en litt annen tilnærming enn min kollega fra Fremskrittspartiet hadde. I dag har vi et system med midlertidig bevæpning når trusselsituasjonen krever det. Vi har lagring i bil, og vi har punktbevæpning. Alt i alt har politiet de våpnene de trenger, når de trenger å bruke våpen, uten at man har de negative effektene som bevæpning fører med seg. Likevel gikk Arbeiderpartiets landsmøte forrige uke noe overraskende inn for generell bevæpning av norsk politi i hele landet, i noe som – tilsynelatende iallfall – ikke var et planlagt programforslag. Spesielt overraskende var dette med tanke på at både statsministeren og Arbeiderpartiets justispolitiske talsperson, Tajik, for bare noen måneder siden slo fast at en eventuell tilgang til nye maktmidler for politiet, inkludert generell bevæpning, trenger «et bunnsolid faktagrunnlag». Noen faktagrunnlag har vi allerede. Tidligere utredninger om generell bevæpning, både fra 2017 og 2022, fant ikke et eneste tilfelle hvor generell bevæpning ville ha endret utfallet av en situasjon der det ble benyttet våpen. Forskning fra bevæpnede Canada og Australia og ubevæpnede England og New Zealand viste at stedene med generell bevæpning verken var tryggere generelt eller for politiet. For en uke siden var det lite som tydet på at Arbeiderpartiet skulle endre mening om generell bevæpning av politiet nå, og det forelå ikke noe forslag til programmet på landsmøtet. Det har heller ikke skjedd noe de siste månedene, noe som også underbygges av at justisministeren sier at nå skal det lages en hjemmel for generell bevæpning også når kriminalitetsbildet ikke tilsier det. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva konkret er det som har endret seg i kriminalitetsbildet fra mandag til lørdag i forrige uke, som krever at politiet nå skal være generelt bevæpnet?

Dette er mine første spørretimespørsmål til den nye barne- og familieministeren, så jeg vil starte med å gratulere statsråd Lene Vågslid med denne viktige jobben. Stadig flere i Norge mangler et stabilt og godt sted å bo, og bostedsløsheten øker nå raskt. En ny utvikling er at også flere barnefamilier er bostedsløse. KOSTRA-tallene som kom i mars, viser at antallet husstander i midlertidige botilbud, som regnes som bostedsløse, er rekordhøyt, og at også mange flere barnefamilier blir bostedsløse. Antallet barnefamilier i midlertidige botilbud er nesten tredoblet på fire år. Det er også mange flere barnefamilier enn før som bor i slike tilbud i mer enn tre måneder. Husbanken skriver i sin årsrapport for 2023, altså den siste som er offentliggjort, at tilgangen på boliger til barnefamilier har blitt klart dårligere i 2023 sammenlignet med 2022. 55 pst. av kommunene svarer at de har dårlig tilgang på egnede boliger til barnefamilier med lav inntekt. Kun 7 pst. svarer at de har god tilgang på disse boligene. Dette er en samlet vurdering ut fra tilgangen på boliger både i det kommunale og i det private markedet. I 2022 var utfordringen med tilgang på boliger til lavinntektsfamilier i hovedsak en storbyutfordring. I 2023 endret dette seg, og det var da en utfordring for både store og små kommuner i hele landet. Flere kommuner melder at bortfallet av tilskudd til utleieboliger og den høye bosettingen av flyktninger vil gjøre det mer krevende for kommunene å framskaffe egnede boliger til barnefamilier med lav inntekt. Så det er grunn til å tro at den negative utviklingen er forsterket i 2024. Ideelle organisasjoner som Kirkens Bymisjon melder om at de møter flere familier enn før som er eller står i fare for å bli bostedsløse. Jeg lurer på: Hva vil regjeringen gjøre for å forsterke innsatsen mot bostedsløshet og forebygge og bekjempe at familier havner i en så prekær situasjon?

Justisministeren kan bli ståande, det er justispolitikk eg vil diskutera og stilla spørsmål om òg. Det gjeld væpning av norsk politi, som har vore ei veldig aktuell sak. Går me eit år tilbake, var det noko Framstegspartiet stod heilt åleine om å meina i norsk politikk, saman med politileiarar, polititillitsvalde, faglege råd og NOU-ar. Heldigvis har denne våren vist oss at fleire parti har hatt prosessar og kome med i klubben av politiske parti som ønskjer å ha væpning. Det seinaste tilskotet var Arbeidarpartiet, så eg ønskjer dei òg hjarteleg velkomen blant dei partia som no vil ha væpning. Det betyr at det ser ut som at det er eit fleirtal i denne sal som ønskjer å væpna norsk politi, og det betyr at ein kan setja i gong nokre prosessar. Ein kan gjera det på ein grundig og ryddig måte, sånn at norsk politi får den væpninga dei ønskjer. Me er no på oppløpssida av denne stortingsperioden, og det krev at ein legg til rette for ein prosess med godt samarbeid mellom storting og regjering for å oppnå det som no ser ut til å vera eit stortingsfleirtal. Det betyr at Stortinget må behandla ting raskt, at komiteen må leggja til rette for høyring og ei god behandling, og at òg regjeringa bidrar med å koma med forslag som gjer at ein kan få på plass den væpninga mange landsmøte og mange politiske parti no har sagt dei vil ha. Mitt spørsmål er: Kva tankar gjer statsråden seg om å sikra ein god og grundig prosess, samtidig som Stortingets vilje kan koma til uttrykk denne våren, sånn at politiet kan få den tryggleiken dei har bedt om, sånn at dei kan tryggja oss?

Mitt spørsmål går til justisministeren. Jeg vil gjerne spørre litt om trygge skolemiljøer og narkotika. Da vår partileder, Trygve Slagsvold Vedum, var på besøk på Haugaland videregående skole for noen dager siden, sa elevrådsleder ved skolen, Lars Kristian Oa, til NRK Rogaland at rus har blitt altfor normalisert, at politikerne har snakket så mye om legalisering og hva som er lov og ikke lov, at det har forvirret mange ungdommer. Han ønsker seg at skolen setter tydelige rammer igjen. Det er slik som statsråden akkurat sa: De aller fleste ungdommer bruker ikke narkotika, og de aller fleste ungdommer verken kjøper eller selger narkotika på skolen. Jeg regner med at statsråden er enig i at de ungdommene har rett på et trygt og rusfritt skolemiljø – men det er det mange ungdommer som ikke opplever å ha i dag. Det er fordi det oppleves som at forbudet mot narkotika ikke håndheves. Det foregår kjøp, salg og oppbevaring av narkotika på skolene våre, og mange ungdommer som ikke vil ha noe med narkotika gjøre, og som har tatt et klart standpunkt mot narkotika, opplever likevel å måtte forholde seg til det på daglig basis på skolen. Mange oppfatter det derfor som at det å ha befatning med narkotika på skolen ikke får konsekvenser. Statistikken når det gjelder bruk av narkotika, går feil vei, og mange ungdommer, foreldre og lærere er bekymret for at skolen har blitt et slags fristed hvor ingen griper inn i. Senterpartiet mener at det er en helt uholdbar situasjon og vil ha flere virkemidler for at flere elever skal få et trygt og rusfritt skolemiljø. Jeg lurer derfor på hvilke konkrete tiltak justisministeren mener at skole og politi må ha for å gjøre skolemiljøet trygt og narkotikafritt?

Det er fint å møte justisministeren til hennes første spontanspørretime, og litt på overtid gratulerer jeg med en viktig oppgave på vegne av regjeringen og ønsker lykke til. Det kan jo trenges litt lykke på veien, for justisministeren har overtatt en justissektor som har store utfordringer. Vi kan ta en liten runde, kysten rundt: I Finnmark politidistrikt er det 26 færre politifolk, i Nordland politidistrikt er det 23 færre politifolk, i Trøndelag politidistrikt er det 46 færre politifolk, i Vest politidistrikt er det 53 færre politifolk, i Sør-Vest politidistrikt er det 28 færre politifolk, i Sør-Øst politidistrikt er det 53 færre politifolk, i Innlandet politidistrikt er det 78 færre politifolk, i Oslo politidistrikt er det 23 færre politifolk, og i Øst politidistrikt er det blitt 182 færre politifolk, under denne regjeringen. Det er altså totalt 427 færre politifolk i politidistriktene i Norge. Over hele landet merkes dette for politiet. Forebyggende enheter bygges ned. I samme periode ser vi at kriminaliteten har økt, både den generelle kriminaliteten og spesielt ungdomskriminaliteten. Trusselen fra organisert kriminalitet har, ifølge Kripos, aldri vært høyere. Oppklaringsprosenten faller, og henleggelser med kjent gjerningsperson er doblet fra 2021. Det vi har sett, er fire år med massive feilprioriteringer, hvor enorme summer har gått til lensmannskontor som er opprettet der det ikke finnes kriminalitet. Dette er ikke et spørsmål om hvorvidt regjeringen kan være fornøyd med det, men det er rett og slett: Når kan denne salen se tiltak som vil bedre denne utviklingen?

Mange er bekymret for sykehusstrukturen på Helgeland. Etter siste styrevedtak i Helse Nord utvides opptaksområdet for lokalisasjonen i Mo i Rana med Vefsn kommune for indremedisinske tilstander. Samtidig er ingen av de planlagte tiltakene for å styrke sykehuset i Sandnessjøen iverksatt. Hva er regjeringens politikk – har man endret eller utarbeidet ny politikk for sykehusstrukturen i området?

Sykehuset Østfold har signalisert at de på sikt ønsker å flytte dialysebehandlingen fra Helsehuset Indre Østfold til sykehuset på Kalnes. Dialyse er en tidkrevende behandling for pasientene, og behandlingen må gjentas hyppig. En slik flytting vil kunne medføre ekstra reisetid på opptil to timer per behandling for disse pasientene. Støtter statsråden helseforetakets forslag?

I Tufsingdalen i Os kommune er det søkt om nydyrking på ca. 300 dekar. Dette har blitt godkjent av kommunen, der reindrifta har vært med i flere konsultasjonsmøter. De står nå i en situasjon hvor de ikke kan hogge egen skog på det området hvor det er gitt tillatelse til å drive nydyrking, for på grunn av en «klage» til statsforvalteren er det beordret stans av hogging. Stortinget har et mål om at vi skal øke selvforsyningsgraden i Norge. Hva vil statsråden gjøre for å sørge at denne nydyrkingen kan få komme i gang igjen?

Frå 1. januar 2024 vart det innført nye og klare reglar for framtidig kabotasjeverksemd for utandlandske turbussar i Noreg. Aktørar i næringa melder om betydeleg grad av ulovleg kabotasje i Noreg. Korleis vert dei nye reglane for kabotasje følgt opp gjennom Statens vegvesen si kontrollverksemd?

Det pågår no ein debatt om såkalla frifødsel, som er å føde utan helsepersonell til stades. Dei fleste er negative til ei slik utvikling, og nokon har også tatt til orde for at dette burde vore straffbart. Kva meiner statsråden om «frifødslar», og vil statsråden ta grep for å sørgje for at kvinner har tillit til norsk fødselsomsorg, og hindre ei utvikling der kvinner takkar nei til helsehjelp ved fødsel og slik aukar risikoen for mor og barn, og sørgje for at talet på planlagde og ikkje-planlagde heimefødslar blir redusert?

Kvinnehelseutvalget slo i sin rapport NOU 2023:5 Den store forskjellen fast at vi dessverre ikke har likeverdige helsetjenester i Norge. Et tiltak for å styrke kvinners helsetilbud er å sikre at behandlingstilbudet til kvinner finansieres skikkelig. Mener statsråden at dagens system sikrer en rettferdig og tilstrekkelig finansiering av kvinnehelse?

Spørsmålet går til næringsministeren. Arbeidarpartiet og Senterpartiet sørgde i regjering for at ein frå 1. januar 2024 gjekk frå kronetoll til prosenttoll for enkelte landbruksvarer. Som følgje av dette auka tollen på kålrot, for å ta eit eksempel, frå 21 pst. i 2023 til over 280 pst. i 2024. Dette kjem i tillegg til at vi allereie hadde og har ein kraftig auke i matvareprisane. Frå februar 2024 til februar 2025 steig prisane på matvarer med 7,6 pst. Tal frå Eurostat viser at prisveksten i Noreg på matvarer det siste året er vesentleg høgare enn i EU generelt. Samstundes som vi er i ei vanskeleg dyrtid, vil altså regjeringa leggje opp til ein politikk som gjer det dyrare for norske forbrukarar. Og ikkje berre det, det sender eit svært uheldig signal til våre handelspartnarar. EU-kommisjonen kritiserte denne omlegginga i fjor. Spørsmålet er no kva amerikanarane vil gjere. I ein svært spent geopolitisk situasjon sender auka norsk toll eit svært uheldig signal. I industrimeldinga, som nyleg blei lagd fram, står det at vi skal arbeide for det regelbaserte handelssystemet og styrkje dette. Finansminister Jens Stoltenberg snakka på morgonnyheitene i dag om toll og kor skadeleg det er. Anerkjenner statsråden den negative signaleffekten av å auke tollen på matvarer i ei tid der det er viktig å hegne om internasjonal handel?

Det går også til næringsministeren, for uten mat og drikke duger verken helter eller helt ordinære folk uten helteevner. Derfor har matprisene veldig mye å si. Det er viktigere enn møbelpriser, for alle er avhengig av mat hver eneste dag – flere ganger om dagen. Vi vet at jo mindre man tjener, jo større andel av inntekten bruker man på mat. Derfor er det alvorlig når matprisene har økt 7,5 pst. det siste året – dobbelt så mye som prisveksten ellers – og de siste tre årene med 33 pst., også det dobbelt så mye som andre priser. De siste ukene har vi sett eksempler på at de billigste varene øker mest i pris. Dette er ofte varer kjedene produserer selv, og de kan sitte på alle sidene av bordet når de skal forhandle priser, presse ut uavhengige konkurrenter til dem selv, for deretter å øke prisen på varer de selv kontrollerer. Man trenger ikke å jobbe i Konkurransetilsynet for å skjønne at markedssituasjonen er helt f, at tre kjeder tar over stadig mer av produksjonskjeden hele veien fra jord til bord, og at det går utover både matprodusenter, arbeidsfolk og alle oss som handler i butikken, at vi har et oligopol i dagligvarebransjen. Dette er ikke nytt, det har vært tema på Stortinget mange ganger de siste årene. Den forrige næringsministeren, Jan Christian Vestre, var ofte ute med både refs og pekefinger, men det har ikke funket så bra, så spørsmålet mitt er om Cecilie Myrseth er klar for heller å bruke bicepsen og få gjort noe med kjedene. Stortinget har vedtatt at Konkurransetilsynet skal få lov til å gjennomføre såkalt markedsetterforskning. Det ble vedtatt før jul. Spørsmålet er når det kommer tiltak av strukturell art. For eksempel ville det å bryte opp kjedene være veldig strukturelt, og noe man også trenger muskler for å gjøre.

Jeg kan by næringsministeren opp. Lederlønningene i statlig eide selskap fortsetter å øke, selv om mange arbeidsfolk som er med på å skape verdiene i dette samfunnet, kan kjenne på ganske tøffe tider, med økte priser på både mat og boliger. Når folk samtidig ser at lederne i de statlig eide selskapene drar av gårde, er jeg redd for at det svekker tilliten og samholdet i samfunnet vårt. Når det tar bare en to–tre uker for en leder i et statlig eid selskap å tjene en gjennomsnittlig årslønn, viser det et eksempel på et Forskjells-Norge som SV vil ta et oppgjør med. Vi vet at da eierskapsmeldingen kom, ja, da skulle det blir andre boller. Da ble det varslet moderasjon og slutt på lederlønnsfesten. Tidligere næringsminister Vestre sa at nå skulle det bli tatt drastiske grep for å strupe de galopperende lederlønningene. Han pekte på at det har vært prat i lang tid, men uten effekt. Det var tid for handling. Næringsminister Myrseth fulgte opp i fjor og sa at det ikke skulle være noen tvil: Lederlønn og moderasjon er viktig for denne regjeringen. Likevel fortsetter lederlønnsfesten, og det ser vi nå. Når årsrapportene for 2024 kommer på løpende bånd, er det lite som tyder på at signalene som er gitt, er etterlevd. Når enkelte selskaper i tillegg sier at det ikke er aktuelt med noen moderasjon eller å rette seg etter noen retningslinjer, tyder mye på at det ikke er nok med en dialog om forventninger og styringssignal. Jeg har lyst til å spørre statsråden om man er fornøyd med regjeringens innsats for å ta et oppgjør med lederlønningene, og om dette er en innsats som har gitt resultater.

Mitt hovedspørsmål går til fiskeri- og havministeren. Vi har et nytt eventyr på gang i nord, med nye ressurser, slik som snøkrabbe. Totalkvoten for fangst av snøkrabbe er i år på vel 12 000 tonn, og det forventes en betydelig økning av kvoten i årene framover. Her har vi store muligheter til å skape ny aktivitet og nye arbeidsplasser basert på relativt nye ressurser sett med norske øyne, dersom vi legger til rette for det. Om vi ser tilbake og drar lærdom av det vi så med kongekrabben, vil vi se at et samarbeid mellom fartøyledd og industri har ført til at førstehåndsverdien har mer enn tidoblet seg på relativt kort tid. Årsaken til det er at industrien har utviklet løsninger som gjør at vi kan levere kongekrabbe levende helt fram til sluttkunde nærmest uansett hvor i verden. Man har over tid utviklet et godt og høyt betalende marked, som gjør at vi har fått en betydelig økning i verdiskapingen av disse ressursene. I år har regjeringen bestemt at 10 pst. av totalkvoten på snøkrabbe avsettes til levering av levende snøkrabbe. I 2025 vil dette utgjøre 1 202 tonn. Industrien mener dette er en for liten andel. Det som er blitt levert i år, har vært av dårlig kvalitet, og det har også vært ustabile leveranser. Industrien har foreslått å åpne for å starte fisket 1. november, for da har industrien lite tilgang på hvitfisk, og markedet er best fra november til mars. Er dette noe statsråden kan vurdere, og kan det være fornuftig å avsette egne kvoter til fartøy som kun leverer levende, slik at vi får en best mulig utviklet industri og marked for å få best mulig verdiskaping av snøkrabberessursene?

I industrimeldingen er det listet opp fem industripolitiske virkemidler, og øverst på den listen troner målet om at industrien skal ha tilgang til ren og rimelig kraft. Det er Senterpartiet helt enig i. Vi mener at kraft skal gi norsk industri og næringsliv en konkurransefordel, slik det historisk har vært. Lave energipriser er den største konkurransefordelen som norsk industri har, og når Arbeiderpartiet da peker på ren og rimelig kraft, så har denne industrimeldingen et stort paradoks i seg, som ikke blir omtalt eller adressert. For dersom vi skal opprettholde den største konkurransefordelen til norsk industri, kan vi ikke knytte oss tettere til Europa i energipolitikken og nærmere til EUs energimarked. Skal vi fortsatt ha kraft som et konkurransefortrinn for norsk industri, må kraftpolitikken styres av norske folkevalgte og ikke fra Brussel. På Agder hadde vi i desember 2024 en strømpris på over 13 kr per kWh – ikke fordi det var lite vann i magasinene våre, eller gassmangel i Europa, eller sprengkulde her hjemme. Nei, det var fordi det var vindstille i Tyskland, og kraftspekulanter utnyttet situasjonen. Norge produserte faktisk 157,2 TWh i 2024, som er ny rekord. Det er et stort paradoks at den høyeste strømprisen og den høyeste strømproduksjonen kom i samme år. Arbeiderpartiet underkommuniserer at EU-tilpasningen de ønsker på energiområdet, er den største trusselen for norsk industri. En politikk der en knytter seg stadig tettere til det europeiske energimarkedet, vil kunne bety industridød i mange av de industrisamfunnene som historisk har nytt godt av lave og stabile strømpriser. Så mitt spørsmål er hvilke grep næringsministeren vil gjøre for norsk industri for å sikre at industrien skal ha tilgang til rimelig kraft, og for å unngå tap av arbeidsplasser og industriell nedbygging.

Mitt spørsmål går til næringsministeren. Regjeringen lovte å forenkle for 11 mrd. kr innen 2025 og gjentok løftet ved flere anledninger. For å synliggjøre arbeidet med forenkling lanserte de attpåtil en forenklingsportal, og det var Jan Christian Vestre veldig stolt av. Nevnte forenklingsportal er en underside på regjeringen.no som ikke har vært oppdatert på over ett år – en statisk nettside en må lete for å finne, med noe tekst og grafikk, og ifølge grafikken ble den sist oppdatert 27. mars i fjor. Da hadde regjeringen, ifølge dem selv, nådd 3,6 mrd. kr av sitt eget mål, og vi var allerede da et godt stykke ut i regjeringsperioden – nå er vi i 2025 – siden har vi ikke hørt noe om dette, og det er vel bare å slå fast at regjeringen har ikke nådd sitt eget mål. Gitt all oppmerksomhet statsrådens forgjenger forsøkte å skape rundt Forenklingsportalen og regjeringens arbeid, skulle en tro at dette var et arbeid som regjeringen ville prioritere. Dessverre viste det seg nok en gang at regjeringen ikke har noe reelt ønske om å gjøre hverdagen bedre for norske bedrifter, men tror det holder å signalisere en positiv holdning i ny og ne for å forsøke å dekke over den uforutsigbare og skadelige næringspolitikken som faktisk blir ført. Men bare som et tankeeksperiment: La oss anta at regjeringen fortsatt ønsker å følge Hurdalsplattformen, ha forenkling på dagsordenen, at regjeringen ønsker å holde illusjonen de forsøker å skape, i hevd, nemlig at de skal forenkle hverdagen for norske bedrifter. Kan i så fall statsråden gi en oppdatering, helst med tallfesting i kroner, på hvordan forenklingsarbeidet går? Og all den tid det ikke kan leses ut fra regjeringens forenklingsportal: Hvordan ligger vi an?

Siden 2020 har gjelden til norske sykehus steget fra 28,4 til 62,5 mrd. kroner. Det meste av dette er byggelån som helseforetakene ennå ikke har begynt å betale renter på. Med andre ord sitter sykehusene på en gedigen gjeldsbombe. Fra 2026 vil for eksempel Stavanger universitetssjukehus måtte betale 560 mill. kroner årlig i bare renter. I praksis innebærer dette et innhogg i sykehusøkonomien på en halv milliard kroner. Hvor komfortabel er regjeringen med å tjene milliarder i renter på å låne ut penger til sine egne sykehus?

I Innst. 196 S (2024–2025) skriver Arbeiderpartiet med flere at resten av fjerde energimarkedspakke, som regjeringen ikke vil innføre nå, er EØS-relevant. Men disse rettsaktene er ikke vedtatt EØS-relevante per nå. EØS-komiteen skal, etter hvert, avgjøre spørsmålet. Er svaret ja, er neste steg implementering eller reservasjon. Arbeiderpartiet kortslutter nå denne prosessen, og Stortingets flertall forhåndskonkluderer i saken. Dette begrenser Norges handlingsrom. Har statsråden, som stortingsgruppen, konkludert om rettsaktenes EØS-relevans allerede nå?