Skriftlig spørsmål fra Lene Westgaard-Halle (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:669 (2024-2025)
Innlevert: 14.12.2024
Sendt: 16.12.2024
Besvart: 20.12.2024 av helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre

Lene Westgaard-Halle (H)

Spørsmål

Lene Westgaard-Halle (H): En rekke næringsdrivende rammes i dag av det som fremstår som merkelige vurderinger av hva som kan regnes som alkoholreklame.
Kan statsråden være behjelpelig med å tydeliggjøre hva som regnes som alkoholreklame og ikke, og samtidig kommentere om han mener de eksemplene man har sett på tolkninger av forbudet er noe han stiller seg bak?

Begrunnelse

Norge har hatt et forbud mot alkoholreklame siden 1975, og det er en bred enighet om forbudet. Siden den gang har det skjedd en rekke endringer i samfunnet. Blant annet har vi fått internett og i senere tid sosiale medier. Dette skaper en rekke utfordringer knyttet til tolkning av alkoholforbudet.
Reklameforbudet rammer nær sagt enhver omtale eller informasjon om i tilknytning med alkohol av en kommersiell aktør. Dette er gjerne informasjon man aktivt må oppsøke på aktørenes nettsider eller sosiale medier-kanaler.
Den siste tiden har vi sett en rekke eksempler på innhold som har blitt sanksjonert av myndighetene, blant annet:

Bilder av tomme vinglass på et dekket bord

Bilde av en fjord i sommervær med ønske om “god sommer”

Bilde av produksjonsutstyr slik som stålbeholdere

Annonser om vinsmaking

Samtidig er det verdt å reflektere over at redaksjonelt innhold om alkohol i mediene er fullt lovlig og ofte kommer med entydig anbefalinger om kjøp av alkoholprodukter. Noe som reflekterer en samfunnsutvikling med en økende interesse for mat og drikkekultur i Norge. Til sammenligning kan en produsent eller et serveringssted ikke dele lignende innhold, ei heller noe som kun i det abstrakte kan antyde noe om alkohol, og som bare når ut til dem som på eget initiativ måtte finne oppsøke deres nettsider og sosiale medier-kontoer.

Jan Christian Vestre (A)

Svar

Jan Christian Vestre: Reklameforbudet er et viktig virkemiddel for å redusere omfanget av skader og problemer knyttet til alkoholbruk. Det skal hindre påvirkning som fører til økt etterspørsel.
Det følger av Hurdalsplattformen at regjeringen ønsker å videreføre en restriktiv alkoholpolitikk. Dette innebærer blant annet å opprettholde et forbud mot alkoholreklame.
Forbudet mot alkoholreklame er nedfelt i alkoholloven § 9-2. I alkoholforskriften § 14-2 er reklame definert som «massekommunikasjon» i «markedsføringsøyemed». Det foreligger markedsføringsøyemed dersom et siktemål med kommunikasjonen er å fremme salg. Det må gjøres en konkret vurdering i det enkelte tilfellet av om de to grunnleggende vilkårene om «massekommunikasjon» i «markedsføringsøyemed» er oppfylt.
I alkoholforskriften § 14-2 annet ledd er det oppstilt en rekke momenter som må vektlegges i vurderingen av om det foreligger «markedsføringsøyemed», blant annet hvem som er avsender av informasjonen og hvem som tar initiativ til å gi informasjonen. I tillegg må det legges vekt på innholdet i og utformingen av informasjonen, samt hvordan informasjonen er presentert og formidlet.
Det er imidlertid gitt enkelte unntak fra reklameforbudet. Blant annet er det åpnet for at aktørene skal kunne publisere nøktern og faktabasert informasjon om alkoholholdig drikk på hjemmesidene sine. Da det ble gitt unntak for slik informasjon på hjemmesider, var det et bevisst valg å ikke åpne for dette i sosiale medier. Begrunnelsen for det er at informasjon på sosiale medier i mye større grad spres til personer som ikke oppsøker konkret informasjon.
Gjennom sosiale medier kan personer ufrivillig bli eksponert for reklame og informasjon om alkoholholdig drikk og alkoholomtale kan nå ut til svært mange personer. Særlig problematisk er det at barn og unge kan bli eksponert. At det tilkommer nye kommunikasjonsformer og kanaler er ikke et argument i seg selv for å åpne opp for publisering av informasjon om alkoholholdig drikk i sosiale medier i markedsførings-øyemed, selv om jeg deler representantens syn om at regelverket bør følge samfunnsutviklingen og at vi stadig må vurdere hvordan regelverk slår ut.
Når det gjelder de konkrete eksemplene på tilsynsmyndighetenes tolkninger, kan jeg ikke gå inn i en vurdering av enkeltsaker. Hver sak må vurderes konkret ut ifra om kravene til «massekommunikasjon» og «markedsføringsøyemed» er oppfylt.