Skriftlig spørsmål fra Irene Ojala (PF) til fiskeri- og havministeren

Dokument nr. 15:560 (2024-2025)
Innlevert: 02.12.2024
Sendt: 03.12.2024
Besvart: 10.12.2024 av fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss

Irene Ojala (PF)

Spørsmål

Irene Ojala (PF): Stortingsrepresentant og leder i Finnmark Arbeiderparti, Sigurd Rafaelsen, har en idé om at kan bruke inntekter fra vindkraft til å kjøpe tilbake fiskekvoter til Finnmark.
Mener fiskeri- og havministeren det er realisme i slike tanker, og er det ikke et paradoks at Ap tillater salg av kvoter som de nå vil kjøpe tilbake?

Begrunnelse

Hvis vindkraftkommunene i Finnmark skal begynne å bruke penger på å kjøpe tilbake fiskekvoter slik Rafaelsen sa på Dagsnytt 18 fredag 29. november, så er det mildt sagt en merkelig tanke når Arbeiderpartiet er for strukturering.

Det er nettopp strukturordningen som har gjort det mulig å selge kvoter ut av Finnmark. Nå ser vi et fylke hvor kystflåten er dominert av «kvoteløse» båter under 11 meter, les åpen gruppe. Og «plikttrålerne» leverer ikke lenger fisk til «sine» kommuner.

Dette sa Rafaelsen på Dagsnytt 18: «Når du bygger ut kraft, og det er kommunene selv som bestemmer om de vi bygge ut kraft, så skal du få noe igjen, og det kan du bruke på velferd hjemme, her i Finnmark kan vi bruke det til å kjøpe tilbake fiskekvoter...»

Rafaelsens parti mener også at strukturering er riktig for framtiden. For i kvotemeldingen Folk, fisk og felleskap – en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling, som ble vedtatt av Stortinget i slutten av april i år, kunne Arbeiderpartiet og Senterpartiet ha avsluttet ordningen om de hadde inngått et forlik med SV, Rødt, MDG og Pasientfokus.

Men i stedet inngikk regjeringspartiene forlik med de borgerlige partiene som ønsker å kjøre på med strukturering.

Faren er at videre strukturering vil føre til større konsentrasjon av fiskerettighetene, en svekkelse av kystsamfunnene og gjøre det vanskeligere for unge å bli fiskere.

Så hva er realismen i at kommunene bruker «sine» vindkraftpenger til å kjøpe tilbake fiskekvoter?

Ifølge nettstedet Europower, så fikk norske vindkraftkommuner omlag 200.000 kroner i gjennomsnitt per turbin i produksjonsavgift i fjor.

I tillegg får kommuner med eiendomsskatt skatteinntekter fra vindkraftanleggene. Et av mange spørsmål til Rafaelsens tanke er om vindkraftkommunene er villig til å prioritere kjøp av fiskekvoter over sykehjemsplasser, drift av skoler, innleie av vikarer, nybygg, og så videre.

For enten det gjelder torskekvoter til sjarker eller pliktkvotene til torsketrålere, som egentlig hører hjemme i Finnmark, så er det snakk om store beløp ved «tilbakekjøp».

Marianne Sivertsen Næss (A)

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Det vil ikke være riktig av meg å spekulere i hvordan kommuner som tjener penger på å legge til rette for å bygge ut vindkraft, vil benytte eventuelle inntekter fra vindkraft. Det er en kommunes oppgave å styre økonomien i kommunen, og dette er ikke noe jeg som fiskeri- og havminister skal vurdere. Jeg finner det heller ikke riktig å kommentere eventuelle utsagn fra stortingsrepresentant Sigurd Rafaelsen vedrørende hans mening om anvendelse av kommunale inntekter.
Det jeg kan si, er at havressursloven slår fast at de viltlevende marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge. Det innebærer at fiskeressursene verken er gjenstand for privat eller statlig eiendomsrett. Samtidig følger det av både deltakerloven og havressurslova at staten har rett til og ansvar for å forvalte disse ressursene på fellesskapets vegne. Det er altså staten og ikke kommuner som forvalter fiskeressursene. Adgangen til å drive ervervsmessig fiske er regulert i deltakerloven, som stiller en rekke krav til hvem som kan delta i fiske som eier av fiskefartøy. Kommuner fyller ikke vilkårene for å kunne tildeles ervervstillatelse og kvote til et fiskefartøy. Jeg er imidlertid kjent med at enkelte kommuner har egne fiskerifond, som blant annet kan gi støtte til kjøp av fiskekvoter .
Adgangsbegrensningene skaper en lukket gruppe som legger grunnlaget for at selve adgangen til å delta i en slik gruppe får en økonomisk verdi. Denne verdien, ut over fartøyets tekniske verdi, kan beregnes på fartøyeierens hånd, og kan realiseres for eksempel når et fartøy selges for fortsatt drift, uavhengig av om kjøperens siktemål er å drive fartøyet videre i fiske eller ta fartøyet permanent ut av fiske gjennom en strukturkvoteordning. Det er ikke aktuell politikk å hindre en aktiv fisker å selge seg ut av sin næringsvirksomhet, uavhengig av formålet til fiskeren. Enkelte fiskere har valgt å selge sine fartøy for fortsatt drift. En del av disse har deretter valgt å fiske i åpen gruppe.
Fiskerinæringen har stor betydning for norsk økonomi og verdiskaping, bosetting og arbeidsplasser langs hele kysten. Som jeg sa innledningsvis, tilhører fisken fellesskapet i Norge, og regjeringen vil sikre nasjonal råderett og kontroll over fiskeressursene til det beste for dagens og fremtidige generasjoner. Stortingsrepresentant Irene Ojala nevner kvotemeldingen. Til dette vil jeg si at et bredt flertall i Stortinget sluttet seg til regjeringens forslag til tiltak, som vil bidra til at kvotene fordeles på en forutsigbar og mer rettferdig måte som sikrer bredde og mangfold i fiskeflåten. Det er vedtatt at kvotegrunnlaget til den minste kystflåten blir styrket. Det er også vedtatt at det skal innføres eierbegrensninger i kystflåten, noe som innebærer at det legges begrensninger på hvor stort kvotegrunnlag en eier kan disponere.