Spørsmål

Robert Eriksson (FrP): En norsk kvinne flyttet med sin familie til England i 2002. Hun hadde jobbet i 15-16 år i Norge. I England har hun hatt fast stilling ved et sykehus. Under OL i London hadde hun full stilling i Den norske sjømannskirken. Hun har fått uhelbredelig kreft. Mannen arbeider nå i Norge og barn og barnebarn bor her. Kvinnen vil hjem til Norge for å tilbringe sin siste tid sammen med familien. Familien har fått vite at hun ikke vil få dekket helseutgifter i Norge.
Hvilke muligheter har hun for å få nødvendig helsehjelp her?

Begrunnelse

Det er en tragedie for denne kvinnen at hun ikke kan få tilbringe sine kanskje siste uker eller måneder i Norge sammen med sin familie, ektemann, barn og barnebarn. Hun er helt avhengig av å kunne få behandling og oppfølging av spesialisthelsetjenesten her for å kunne være i Norge. Kvinnen er selv utdannet hjelpepleier og har arbeidet i Norge i 15-16 år, før hun flyttet til England med sin familie. Hun har mottatt behandling for sin sykdom i England og har rett til fortsatt behandling der, men ønsker - som alle kan forstå - å tilbringe sin siste tid sammen med mann og barn her i Norge. Informasjonen de har mottatt fra Nav går ut på at hun/familien da selv må betale helsehjelpen her i Norge. Hun har ingen rettigheter i folketrygden ettersom hun har bodd 10 år i England. Dersom kvinnen kommer hjem til Norge vil hun muligens kunne ha rett til en uføreytelse basert på de årene hun hadde opptjening til folketrygden her. Ot.prp. nr. 8 (2008-2009) innførte visse endringer i botidskravet etter mangeårig opphold i utlandet avhengig av når uføretidspunktet inntrådte. Det er et spørsmål om en slik løsning ville endre forholdet til retten til helsehjelp.

Svar

Jonas Gahr Støre: Først vil jeg få uttrykke forståelse for at den situasjonen denne kvinnen og familien hennes er kommet opp i er svært vanskelig.
Forskrift fastsatt 16. desember 2011 har nærmere regler om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i Norge. Etter denne forskriften gjelder retten til helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 blant annet de som er medlem av folketrygden.
Av folketrygdloven § 2-1 andre ledd fremgår det at en person som flytter til Norge, regnes som bosatt fra innreisedatoen når oppholdet er ment å vare eller har vart minst 12 måneder.
I NAVs rundskriv til bestemmelsen heter det: ”Det har ingen betydning for vurderingen av spørsmålet om bosted eller oppholdssted om det er sannsynlig at en person som kommer syk hit, kan leve i 12 måneder etter ankomst. Dersom tilknytningen til utlandet er brutt og hensikten er å bosette seg i Norge for godt, anses vedkommende som bosatt i Norge fra ankomsten.” Eventuelle spørsmål om hvordan denne bestemmelsen skal tolkes eller andre spørsmål vedrørende reglene i folketrygdloven kapittel 2 om medlemskap i folketrygden, hører inn under arbeidsministeren.
For øvrig viser jeg til Prop. 118 L (2012-2013) om rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet m.m., jf. Innst. 388 L (2012-2013) og lovvedtak 121. I proposisjonen omtales de EØS-rettslige regler som gjelder for dekning av utgifter til helsehjelp i annet EØS-land, se særlig punkt 11.1 og 11.2. Reglene i trygdeforordningen gjelder i hovedsak behandlingsbehov som oppstår under opphold i et annet EØS-land, men åpner også for at trygdelandet kan samtykke til å dekke utgifter til planlagt behandling. Prinsippet om fri bevegelighet for tjenester innebærer også at behandlingsutgifter i andre EØS-land i noen tilfeller må dekkes av trygdelandet, jf. omtale i kapittel 12. Britiske myndigheter vil kunne gi nærmere opplysninger om hvordan disse ordningene praktiseres for personer som er medlem av trygdeordningen i Storbritannia.