Spørsmål

Julia Brännström Nordtug (FrP): Brannvesenet er i hele Norge, de tar på seg noen av de farligste jobbene i samfunnet, og takket være den lokale tilhørigheten er de ofte først på stedet når en ulykke skjer. Hittil i år har 55 personer mistet livet i drukningsulykker i Norge. Det er flere enn i hele 2025. Til tross for at brannvesenet ofte er først på stedet, må de vente på redningsdykkere etter krav fra Arbeidstilsynet.
Vil statsråden ta til orde for å oppdatere regelverket, og/eller tolkningen av det, for å sikre at brannmannskap kan bidra i en redningsulykke?

Begrunnelse

For undertegnede virker det helt urimelig at personer som er trent på redning, og som er vant til å vurdere risiko, ikke skal få muligheten til å bidra i en redningsaksjon i og ved vann. Brannsjef i Mosseregionen, Rune Larsen, sier det slik:

"Vi er trent og øvd for å redde mennesker i andre ulike situasjoner. Så for oss er det veldig frustrerende å måtte stå og vente på noen som gjør jobben for oss."

Vil understreke at det ikke her snakk om redningsdykking, men at regelverket skal åpne opp for at brannvesenet kan dykke ned til en person som de ser, på en trygg og sikker måte.

Svar

Kjersti Stenseng: Regjeringen er opptatt av at samfunnet har en best mulig beredskap ved drukningsulykker, og har forståelse for ønsket om å redde flere liv når slike hendelser oppstår. Samtidig må beredskapen innrettes på en måte som ivaretar sikkerheten til innsatspersonellet. Arbeidstilsynet har tidligere, blant annet på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, vurdert om redningsfridykking er forenlig med arbeidsmiljølovens krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Konklusjonen var at det ikke er tilfelle.
Etter arbeidsmiljøloven skal arbeidet innrettes og organiseres på en slik måte at arbeidstakerne er sikret mot skader på liv og helse så langt dette rent praktisk lar seg gjennomføre. Redningsfridykking er redningsarbeid under vann, som utføres ved at den ansatte holder pusten i stedet for å bruke dykkerutstyr med pustegass. En fridykker har et svært begrenset luftforråd og kan blant annet risikere å sette seg fast under vann, få orienteringsproblemer ved dårlig sikt eller bli rammet av såkalt gruntvannsbesvimelse. Risikoen øker fordi oppdragene ofte er tidspressede, gjennomføres i ukjent farvann og under forhold som kan være krevende å forutse. Dette er risikoforhold som etter Arbeidstilsynets vurdering ikke kan avhjelpes gjennom opplæring, sikkerhetsrutiner og andre tiltak. Utfordringen er derfor ikke manglende kompetanse, men at metoden i seg selv er for risikabel uten tilstrekkelig pusteluftutstyr.
At arbeid i brannvesenet innebærer å kunne utsettes for fare, og at de ansatte er vant til å vurdere risiko, endrer ikke Arbeidstilsynets vurdering. Selv om redningsmannskap utsettes for en større risiko i sitt arbeid enn mange andre yrkesgrupper, betyr ikke det at vi generelt skal akseptere en svært høy risiko i alt arbeid de gjør. For eksempel tillates heller ikke redningsmannskap å gå inn i tett brannrøyk uten røykdykkerutstyr. Arbeidstilsynets vurdering er dermed at det ikke er forsvarlig at redningsfridykking brukes som en alminnelig redningsdykkemetode, og som en del av virksomhetens ordinære aktivitet.
Hvorvidt en kommune har behov for redningsdykkere (med dykkerutstyr) i sin beredskap, vil bero på den enkelte kommunes risikovurdering og er ikke noe jeg kan uttale meg om. Ansvaret mitt er å forvalte arbeidsmiljøregelverket og sørge for at arbeidstakere ikke pålegges oppgaver som innebærer en uforsvarlig risiko for liv og helse. På dette punktet har Arbeidstilsynet etter flere vurderinger ikke funnet grunnlag for å endre sitt standpunkt om redningsfridykking.