Spørsmål

Hanne Beate Stenvaag (R): Funksjonsnedsatte har et særskilt vern mot diskriminering. I sommer ble dette aktualisert av en sak i et eierseksjonssameie på Røa i Oslo, som fikk bred medieomtale.
Er lovens vern av funksjonsnedsatte i sameier og borettslag slik ministeren ser det godt nok, og hvorfor er saksbehandlingstiden i Diskrimineringsnemnda i gjennomsnitt mer enn ett år?

Begrunnelse

I sommer har flere medier omtalt en konflikt i et eierseksjonssameie på Hovseter i Oslo kommune. En beboer med behov for HC-scooter nektes å kjøre denne helt frem til leiligheten og parkere i oppgangen av styret i sameiet, men må parkere HC-scooteren i garasjen og skifte til rullestol. Den aktuelle boligblokken var frem til 2017 klausulert for personer med funksjonsnedsettelse, men er det ikke lenger.
Se for eksempel omtale hos NRK: https://www.nrk.no/stor-oslo/ble-nektet-a-bruke-elektrisk-scooter-i-egen-boligblokk_-_-nedrig-1.17972681
Selv om den aktuelle konflikten er spesiell, er den antagelig ikke unik. Lovverket har et særskilt vern mot diskriminering av funksjonsnedsatte. Statens viktigste verktøy for å ivareta dette vernet, er Diskrimineringsnemnda. Der er imidlertid saksbehandlingstidene svært lange. Lang saksbehandlingstid kan svekke den reelle beskyttelsen og er samtidig utmattende for dem det angår, fordi det innebærer at de risikerer å bli stående i en konfliktsituasjon i lang tid. Ifølge Diskrimineringsnemnda oppgir i sin årsrapport at gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2023 var på 275 dager. I 2025 var dette økt til 400 dager.
I eierseksjonssameier og borettslag er diskriminering i utgangspunktet et privatrettslig anliggende. Å ha et sted å bo er et helt grunnleggende behov, og personer med funksjonsnedsettelse har særskilte behov. At folk fritt skal kunne velge hvor de vil bo, er bredt anerkjent i Norge. Det kan imidlertid kreve tilrettelegging. Ikke bare av den enkelte bolig, men også i fellesarealer i sameier og borettslag.
Nevnte sak aktualiserer et spørsmål om hvorvidt beskyttelsen funksjonsnedsatte har i boligsameier og borettslag egentlig er godt nok.

Svar

Bjørnar Skjæran: Spørsmålene til representanten berører både likestillings- og diskrimineringsloven og Diskrimineringsnemda. Svaret er derfor utarbeidet i samarbeid med kultur- og likestillingsministeren.
I alle borettslag og eierseksjonssameier har beboerne rett til å bruke fellesarealet til det de er beregnet til og vanligvis brukes til. Boligselskapet kan fastsette vedtekter eller husordensregler som setter begrensninger knyttet til bruken, men begrensningene må være saklig begrunnet og holde seg innenfor lovens rammer. For eksempel vil et forbud som i praksis hindrer en beboer å komme seg til og fra boligen sin, ofte være vanskelig å forene med eierens grunnleggende bruksrett til boligen. Samtidig er det andre viktige hensyn som også må ivaretas, for eksempel at rømningsveier holdes åpne. Hva som er lovlige begrensninger, må vurderes konkret. Både i borettslag og eierseksjonssameier har også eierne rett til å gjøre tiltak på fellesareal som er nødvendige på grunn av funksjonsnedsettelse. Styret kan bare nekte å gi samtykke dersom det foreligger en saklig grunn.
Likestillings- og diskrimineringsloven gir i tillegg vern mot diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse på alle samfunnsområder, også for beboere i borettslag og eierseksjonssameier. Forskjellsbehandling på grunn av funksjonsnedsettelse og manglende tilrettelegging kan etter omstendighetene utgjøre diskriminering.
Det er riktig at Diskrimineringsnemda er ett av statens viktigste verktøy for å ivareta vernet mot diskriminering, og at den betydelige økningen i saksbehandlingstiden de senere årene må ned. Den er nå redusert til 12 måneder, men dette er fortsatt for lang ventetid i saker som ofte har stor betydning for den enkelte.
Den lange saksbehandlingstiden skyldes hovedsakelig en sterk økning i antall klagesaker, samtidig som nemnda har fått ansvar for nye og mer komplekse sakstyper. Regjeringen er opptatt av å redusere saksbehandlingstiden. Diskrimineringsnemndas rammevilkår har økt betydelig over tid, fra 19,2 millioner kroner ved oppstarten i 2018 til 36,3 millioner kroner inneværende år. Antall ansatte i sekretariatet har økt fra 15 til 31, og antall nemndledere og nemndsmedlemmer er fordoblet. Nemnda har også effektivisert saksbehandlingen gjennom nye rutiner, flere nemndsmøter og egne prosjekter for de mest ressurskrevende sakstypene.
Kultur- og likestillingsdepartementet sendte i 2025 på høring forslag til regelverksendringer for å effektivisere saksbehandlingen og etablere et meklingstilbud i diskrimineringssaker, som vi nå arbeider med å følge opp. Målet er at Diskrimineringsnemnda skal være et effektivt og tilgjengelig lavterskeltilbud som ivaretar rettssikkerheten til personer som opplever diskriminering.