Spørsmål

Ingrid Liland (MDG): Vil statsråden, på bakgrunn av saken om en russisk mor og sønn som står i fare for å bli deportert fra Finland til tross for at de åpent har nektet å delta i den russiske krigsinnsatsen og har drevet humanitær støtte til Ukraina, ta initiativ til å vurdere om Norge kan innvilge dem beskyttelse dersom finske myndigheter endelig avslår asylsøknaden deres?

Begrunnelse

Flere medier har den siste tiden omtalt asylsak der en russisk mor og hennes sønn står i fare for å bli kastet ut av Finland og sendt tilbake til Russland. Sønnen forlot en stilling ved et forskningsinstitutt i Moskva da det gikk opp for ham at prosjektet han arbeidet på var knyttet til den russiske krigsinnsatsen. I etterkant ble han truet med fengsel og mobilisering til fronten. Familien flyktet til Finland i 2022. Under oppholdet i Finland har familien engasjert seg sterkt for Ukraina, blant annet ved å samle inn utstyr til ukrainske styrker.
Finske utlendingsmyndigheter har avslått asylsøknaden, til tross for at familien åpenbart risikerer straffeforfølgelse i Russland. Kritikere av utlendingsmyndighetenes beslutning peker på at vedtaket må ses i lys av regjeringens generelle innstramminger på utlendingsfeltet, der kutt i rettshjelpen og strengere asylpraksis øker faren for at reelle opposisjonelle og antikrigsaktivister feilvurderes og nektes beskyttelse.
Både FNs flyktningkonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) forbyr å sende personer tilbake til områder hvor de risikerer tortur eller umenneskelig behandling. Åpen og offentlig støtte til Ukraina, som denne familien har bedrevet, blir i Russland i verste fall straffet som høyforræderi.
Norge har gjennom Dublin-forordningen og utlendingsloven mulighet til å benytte suverenitetsprinsippet til å ta en asylsøknad under reell behandling dersom det foreligger en overhengende fare for brudd på grunnleggende menneskerettigheter ved en utsendelse.

Svar

Astri Aas-Hansen: Personer som søker om beskyttelse må forholde seg til gjeldende regelverk i det landet de søker beskyttelse i. Finland er i likhet med Norge bundet av en rekke internasjonale konvensjoner, bl.a. FNs flyktningkonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Jeg viser også til det europeiske samarbeidet om asyl- og migrasjonshåndtering, herunder Dublin-samarbeidet, som innebærer at en asylsøker får søknaden behandlet i kun ett av landene. Dersom asylsøkeren søker beskyttelse i et annet land innen samarbeidet, vil vedkommende bli sendt tilbake til det landet hen først søkte beskyttelse i. Det er ikke aktuelt å gjøre endringer i norsk regelverk og praksis som avviker fra dette.