Spørsmål

Maren Grøthe (Sp): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Gaundalen Fjellgård i Snåsa kommune fortsatt skal ha norske eiere?

Begrunnelse

Gaundalen Fjellgård i Snåsa er lagt ut for salg. Skogeiendommen er på hele 60 000 dekar og grenser til Blåfjella/Skjækerfjella Nasjonalpark.

Lokale medieoppslag viser at det både har vært utenlandske og norske interessenter. Tidligere har vi sett eksempler på at tyske og kinesiske interessenter har ønsket å kjøpe store norske eiendommer

Senterpartiet mener det er viktig å sikre lokalt og nasjonalt eierskap til naturressursene våre.

Svar

Nils Kristen Sandtrøen: Representanten Grøthe viser til at Gaundalen Fjellgård i Snåsa kommune nå er lagt ut for salg, at eiendommen er på 60 000 dekar og grenser til Blåfjella/Skjækerfjella nasjonalpark. Representanten er opptatt av at det er viktig å sikre lokalt og nasjonalt eierskap til naturressursene, og at lokale medieoppslag viser at det både har vært utenlandske og norske interessenter som kan ha et ønske om å kjøpe eiendommen.

Jeg er kjent med at gården er budt ut for salg. Jeg er også oppmerksom på at Statskog SF har gitt uttrykk for at det ikke er en eiendom foretaket ser noe forretningsmessig potensiale i å kjøpe fordi den har lav næringsverdi og krevende bygningsmasse.

Selv om store deler av eiendommen er uproduktiv utmark, er eiendommen en tradisjonell landbrukseiendom med jord og skog. Det går fram av Nibios gardskart.no at den består av 62,3 dekar fulldyrka jord, 33,7 dekar overflatedyrka, 52,4 dekar innmarksbeite og 9.486,5 dekar produktiv skog. Salgsoppgaven som er lagt ut på Finn.no viser at den er bebygd med driftsbygning og bolighus, og har vært i drift med husdyr inntil nylig.

Samfunnsinteressene som ligger i lokalt og nasjonalt eierskap, kan i dette tilfellet ivaretas under en etterfølgende konsesjonsbehandling. Jeg viser til at eiendommen er bebygd og har et totalareal på mer enn 100 dekar.

Den som erverver gården og som verken er i nær slekt med selgerne eller odelsberettiget, har etter konsesjonsloven plikt til å søke konsesjon. Ved vurderingen av om det skal gis konsesjon, skal det etter konsesjonsloven § 9 blant annet tas stilling til om erververens formål ivaretar hensynet til bosetting, om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning og tjenlig langsiktig ressursforvaltning. Det skal dessuten etter § 9 a) tas stilling til om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Hvis det er et selskap med begrenset ansvar eller en stiftelse som erverver, er det etter loven fastsatt at konsesjon kan gis hvis eierformen byr på fordeler for driften av eiendommen. Siden det er mer enn 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord og et brukbart bolighus på eiendommen, har den som avgjør konsesjonsvurderingen plikt etter § 11 annet ledd til å vurdere om erververen skal pålegges konsesjonsvilkår om boplikt og om boplikten i tilfelle skal være personlig.

Hvor kjøperen er en person, er avgjørelsesmyndigheten for konsesjonssøknader overført til kommunen. Er kjøperen et selskap med begrenset ansvar eller en stiftelse, avgjøres søknaden av statsforvalteren etter tilråding fra kommunen. Lokale og regionale myndigheter har dermed en sentral rolle for å bestemme hvem som kan få konsesjon og dermed få lov til å eie eiendommen i framtida. Det samme gjelder hvilke forutsetninger og vilkår som eventuelt skal stilles hvis konsesjon gis.

Jeg har etter dette tillit til at kommunen og statsforvalteren i dette tilfellet har nødvendige virkemidler og at de vil ivareta de aktuelle samfunnsinteressene på en måte som er tjenlig sett i lokalt, regionalt og nasjonalt lys.