Spørsmål

Mirell Høyer-Berntsen (SV): Vil finansministeren ta initiativ til å innføre en norsk digitalskatt etter modell fra blant annet Frankrike, Italia, Spania og Storbritannia, og hvis ikke, hvilke politiske og rettslige hensyn begrunner at regjeringen fortsatt velger å avvente en slik ordning, når flere europeiske land allerede har innført tilsvarende skatter?

Begrunnelse

Den digitale økonomien har endret hvordan inntekter skapes, men skattesystemene i mange land er i stor grad utviklet for en økonomi der verdiskaping forutsatte fysisk tilstedeværelse. I dag henter globale teknologiselskaper betydelige inntekter fra norske brukere, annonsører og virksomheter, uten at dette i samme grad reflekteres i beskatningen i markedet hvor inntektene genereres.

Flere europeiske land, blant annet Frankrike, Italia, Spania og Storbritannia, har derfor innført egne digitalskatter som retter seg mot omsetning eller digitale tjenester i det nasjonale markedet. Dette er gjort innenfor rammene av deres internasjonale forpliktelser, og viser at det i praksis finnes ulike politiske valg for hvordan man kan innrette beskatning av store digitale aktører.

I Norge er det per i dag ikke innført en tilsvarende ordning.

SV mener dette reiser et grunnleggende spørsmål om rettferdighet og like konkurransevilkår. Norske virksomheter, enten det gjelder medier, handel eller tjenesteyting, betaler skatt av verdiene de skaper i Norge. Samtidig opererer globale teknologiselskaper i stor grad i det norske markedet uten en tilsvarende særskilt beskatning av disse markedsinntektene.

Dette handler også om tilliten til skattesystemet. Når store deler av den digitale økonomien utvikler seg raskt, mens skattesystemet ikke følger etter, oppstår det et økende gap mellom hvor verdier skapes og hvor fellesskapet får sin andel av disse verdiene.

All den tid dette gjelder enorme inntjeninger uten beskatning, noe som bl.a. utfordrer andre medier som er avhengige av annonseinntekter, er det ikke urimelig at teknologiselskapene som et hvilket som helst annet selskap også må betale skatt.

På denne bakgrunn er det relevant å avklare hvorfor Norge fortsatt ikke har innført en digitalskatt, til tross for at flere sammenlignbare europeiske land har valgt å gjøre det. Dersom regjeringen mener at Norge ikke bør følge samme modell, er det nødvendig å få tydeliggjort hvilke politiske og eventuelle rettslige hensyn som begrunner dette valget.

Formålet med spørsmålet er derfor å få en politisk avklaring av hvorfor Norge velger en annen tilnærming enn flere europeiske land når det gjelder beskatning av de største digitale selskapene som opererer i det norske markedet.

Svar

Jens Stoltenberg: Digitale tjenesteskatter (DST’er) ilegges brutto omsetning av visse digitale tjenester. DST’ene varierer i utforming, men begrunnes typisk ut fra et ønske om å skattlegge virksomheter som ikke har fysisk tilstedeværelse i det aktuelle landet. Bruttobeskatning av disse inntektene har økonomisk uheldige effekter, og fordeling av beskatningsrett mellom land til disse inntektene bør heller løses ved internasjonalt samarbeid enn ved ensidige og ukoordinerte tiltak som DST’er. Internasjonalt samarbeid om regelbaserte og stabile løsninger er svært viktig for små åpne økonomier som den norske. Det er vurderinger som også kommer til uttrykk i Skattekommisjonens utredning, jf. pkt. 3.6 i NOU 2026: 9.
Skattekommisjonen anbefaler at det utredes hvordan en omsetningsavgift på digitale tjenester (DST) kan utformes, slik at den eventuelt kan innføres dersom tilfredsstillende internasjonale avtaler ikke kommer på plass. Kommisjonens rapport er nå sendt på høring, med høringsfrist 24. september 2026. Regjeringen vil lytte til innspillene som kommer i høringsrunden og komme tilbake til Stortinget med forslag til oppfølging av kommisjonens rapport.
Mens dette arbeidet pågår, vil jeg være tilbakeholden med å gi mine vurderinger av enkeltforslag fra kommisjonen.