Spørsmål

Une Bastholm (MDG): Hva gjør regjeringen for å redusere bruken av veisalt på veinettet i Norge, og styrer veimyndighetene etter et mål for reduksjon av saltbruken på riks-, fylkes- og kommunale veier?

Begrunnelse

Salting av veinettet skaper miljøutfordringer, blant annet i form av forurensing av vann og vassdrag, skader på vegetasjon og utslipp av mikroplast. Til tross for betydelig fokus på problemet gjennom mange år kan vi ikke se noen tydelig nedgang i forbruket av salt. Ansvaret for salting ligger hos veieierne, både staten, fylkeskommunene og kommunene.

Det foreligger mange alternativer til salting i flere sammenhenger. Alle passer ikke like bra i alle sammenhenger, men i sum bør det være potensial for en betydelig reduksjon i veisalting. Det er heller ikke gitt at veisalting i alle tilfeller gir bedre trafikksikkerhet.

Svar

Jon-Ivar Nygård: Å arbeide for å redusere saltbruken har vært viktig for samferdselssektoren i mange år på grunn av de negative konsekvensene veisaltet har på miljø og korrosjon. Statens vegvesen har ledet an i dette arbeidet og innført store endringer i oppgjørsform i kontrakter og i metodebruk som har ført til en nedgang i saltbruken. Endringene har blitt diskutert og videreutviklet i ulike faglige forum, eksempelvis i Bransjenettverk for vinterdrift, der entreprenører, utstyrsleverandører, konsulentfirmaer, forsknings- og undervisningsinstitusjoner, flyplasser og andre veimyndigheter deltar.


Statens vegvesen utarbeider hvert år en offentlig rapport som viser ressursbruken i vinterdriften på Europa- og riksveier som er driftet av Statens vegvesen og Nye Veier. Rapporten inneholder mengder for salting, sanding og brøyting. Figur 1 nedenfor viser saltforbruket på Europa- og riksveinettet de 10 siste vintersesongene. Saltforbruket styres i all hovedsak av variasjoner i været. Over flere år har det skjedd en gradvis endring til mildere klima. Mange steder i landet opplever man væreforhold som tilsier økt behov for salting, med lengre perioder av vinteren med vekslinger rundt 0 ̊C som gjør det nødvendig å salte for å unngå tilfrysing. Nye oppgjørsformer og kompetanseheving innen metoder for salting har likevel over tid gitt en reduksjon i mengden salt som benyttes.


Figur 1: Totalt saltforbruk på Europa- og riksveier per sesong fra og med vintersesongen 2015/16 til og med vintersesongen 2024/25.

Etter regionreformen og opphør av sams vegadministrasjon i 2020 har vi nå mange veieiere som rapporterer ulikt på vinterforbruk. Vi har ikke lenger en landsdekkendene oversikt over saltbruken lik den som ble utarbeidet før regionreformen fant sted. Andre veimyndigheter må på lik linje forholde seg til vannforskriften, med mål om å oppnå god økologisk og kjemisk tilstand i vannmiljøet nær veiene som blir saltet.

De fleste fylkeskommuner legger nå Statens vegvesens håndbok R610 til grunn, som en retningslinje for vinterdrift av sine veier, men med noen lokale tilpasninger. Noen fylker har innført egen vinterdriftsklasse med reduserte krav til kjøreforhold og lavere krav til innsats under værhendelse på lavtrafikkerte veier. De ulike vinterdriftsklassene som er benyttet på ulike deler av fylkesvegnettet er vist på Vegkart.no.

Statens vegvesen har hatt et sterkt fokus på å optimalisere saltbruken og utforske om det finnes gode alternativer til natriumklorid, jf. FoU-programmet Salt SMART (2007-2011). I dette prosjektet ble det undersøkt alternativer til natriumklorid både med hensyn til miljø og effekt i vinterdriften. Et veisalt må inneha flere egenskaper enn kun å smelte snø og is. Det må ha smelteegenskaper som strekker seg over et større temperaturområde, ha anti-kompakteringsevner som hindrer dannelse av snø- og issåle, HMS og ytre miljø skal ivaretas og det skal være tilgjengelig på markedet til en fornuftig pris.

Representanten har ikke spesifisert hvilke typer kjemikalier hun sikter til i begrunnelsen for spørsmålet, men det som ofte brukes som alternativer til natriumklorid er magnesium- eller kalsiumklorid. Disse er fremdeles klorider med relativ like miljøpåvirkninger, men på grunn av sine egenskaper til å trekke til seg fuktighet er de enda mer korrosive. Organiske stoffer (slik som acetater eller formater som brukes på flyplass) er heller ikke uten miljøpåvirkning og er urealistisk kostbare til veiformål. Noen land har prøvd forskjellig type sukker, men Statens vegvesen sin forskning viser klart dårligere egenskaper innen frysepunktnedsettelse og anti-kompaktering med disse stoffene.

Det er også urealistisk å benytte sand som friksjonsmiddel på et høytrafikkert veinett. Tiltaket vil ha veldig kort varighet og det må sandes ofte. Dette vil ha store konsekvenser for veiens nærmiljø med støv og oppslamming av rør og grøfter, samt store klimagassutslipp ved uttak og knusing av egnede masser og utkjøring av disse.

I perioden etter Salt SMART-prosjektet har det også blitt gjennomført ytterligere tiltak for å oppnå en mer optimal saltbruk. Dette innebærer blant annet endringer i retningslinjer for salting og krav i kontraktene om at entreprenøren i større grad skal dokumentere salttiltakene som gjennomføres. Salttiltak og saltforbruk skal være et fast punkt på dialogmøter mellom Statens vegvesen og entreprenør. Det er også et krav at strø- og brøytebilsjåfører skal ha gjennomgått opplæring i vinterdrift og de skal bestå en test for å dokumentere at de har tilstrekkelig kunnskap for å utføre jobben.

Det foregår også innovasjon i entreprenørbransjen. For eksempel jobber Mesta med ny teknologi som benytter værdata som kan redusere saltforbruket med opp mot 30 prosent.

Den mest effektive måten å drive vinterdrift på er å brøyte og strø, på riktig sted og til riktig tid. Vi har etter mange år med forskning og utvikling trolig allerede hentet ut det største potensialet på å redusere saltbruken, men det er fremdeles noe å gå på. Statens vegvesen er opptatt av å fortsette utviklingsarbeidet innen metode- og utstyrsutvikling, og innen systemer som bidrar til at rett mengde blir lagt ut til riktig tid (beslutningsstøttesystemer). Dette vil kunne gi en ytterligere reduksjon til det beste for miljøet.

Med hilsen