Spørsmål

Yngve Sætre (H): Vil statsråden sørge for at finansieringsmodellen som i dag benyttes for å finansiere de spesialiserte rehabiliteringstilbudene i de regionale helseforetakene blir evaluert?

Begrunnelse

I dag finansieres pasienters opphold i rehabiliteringsinstitusjoner som har driftsavtaler med de regionale helseforetakene over budsjettet til det lokalsykehuset som pasienten tilhører. Dette gjelder uavhengig av om pasientene henvises fra fastlegene, manuellterapeuter eller direkte fra sykehusene. Det kan hevdes at dette gir et dårlig incitament for faglig samarbeid mellom sykehusene og rehabiliteringsinstitusjonene om pasientenes behov for rehabilitering, og at det hemmer faglig utvikling og forskningsarbeid innen rehabiliteringsfeltet. Det ligger også i dagens finansieringsmodell at sykehusene vil spare penger på at bruken av private rehabiliteringsinstitusjoner reduseres. Det i seg selv vil kunne påvirke de faglige vurderingene.
Rehabilitering i sykehus og i private rehabiliteringsinstitusjoner er ofte ulik hva angår kompetanse, grad av tverrfaglighet/ tverrsektoriell samhandling, hvordan bygningsmessige fasiliteter og omgivelser utnyttes og hvordan fagmiljøene er bygd opp og jobber sammen. Dette er fordi de er rigget for ulike stadier i pasientenes rehabiliteringsforløp. De er med andre ord komplementære tilbud. Pasientene er derfor avhengig av tilbud både fra sykehusene og rehabiliteringsinstitusjonene for å lykkes i sin rehabiliteringsprosess.
Det er viktig at vi har et finansieringssystem gir incitamenter for faglig samarbeid, utvikling og forskning mellom sykehusene og rehabiliteringsinstitusjonene. Slik det er i dag kan det hevdes at finansieringsmodellen virker motsatt. Første skritt i en mulig ny finansieringsmodell på dette området bør være en evaluering av dagens modell.

Svar

Jan Christian Vestre: De regionale helseforetakene skal sørge for at personer som bor eller oppholder seg i regionen tilbys spesialisthelsetjenester. Helseforetaksloven § 2a sier at det regionale helseforetaket skal planlegge, organisere, styre og samordne virksomhetene i helseforetakene som de eier. I forbindelse med langsiktig planlegging skal regionale helseforetak vurdere om deler av tjenestene skal ytes gjennom inngåelse av avtale med private eller offentlige virksomheter som de ikke eier selv. Statens finansiering av de regionale helseforetakene påvirkes ikke av om tjenestene leveres av egne helseforetak eller gjennom avtaler med private leverandører. Det er det regionale helseforetaket som har sørge-for-ansvaret og gjør vurderinger av om tjenestene skal ytes gjennom egne helseforetak eller kjøp fra private.
I likhet med alle anskaffelser av privat behandlingskapasitet i de regionale foretakene, gjennomføres anskaffelser av privat rehabilitering på bakgrunn av en samlet behovsvurdering med utgangspunkt i det regionale helseforetakets sørge-for-ansvar. Helseregionene inngår avtale med de private leverandørene.
Helseregionene fordeler inntekter til helseforetakene gjennom sin regionale inntektsmodell. Inntektene til helseforetakene er basert på fordelingskriterier som demografi og sosioøkonomiske forhold som beskriver befolkningen i helseforetakenes opptaksområder. Inntektsmodellen legger med det til rette for at helseforetakene kan tilby gode og likeverdige spesialisthelsetjenester som er tilpasset befolkningens ulike behov og helseforetakenes forskjellige kostnadsmessige forutsetninger. Tjenester som kjøpes fra private leverandører er likestilt med de tjenester som helseforetakene selv gir.
Når et regionalt helseforetak har kjøpt privat kapasitet, og pasienten benytter seg av dette, trenger ikke helseforetaket tilby den samme tjenesten. Helseforetaket avregnes for kostnadene ved bruk av privat kapasitet, og det betyr at midlene følger pasienten.
Det er et grunnleggende prinsipp at medisinskfaglige vurderinger av den enkelte pasientens behov skal være styrende for hvilke rehabiliteringstilbud som gis. De regionale helseforetakene benytter ulike metoder for å innrette tjenestene best mulig, slik som fagplaner, behovsvurderinger og anskaffelser. Verktøyene som benyttes skal samlet bidra til kunnskapsbaserte, helhetlige og riktig dimensjonerte tilbud.
Fagplaner, for eksempel for rehabilitering, angir overordnet retning og prioriteringer for fagområdet. Behovsvurderinger konkretiserer hvilke tjenester det er behov for, og hvordan disse bør fordeles mellom helseforetakene og private leverandører. Anskaffelser benyttes for å sikre nødvendig kapasitet og kvalitet i de tjenestene som kjøpes fra private leverandører.
Fagplaner inneholder blant annet tiltak for å fremme samarbeid og sammenhengende pasientforløp på tvers av kommunehelsetjeneste, private leverandører og helseforetak.
Slike fagplaner og behovsvurderinger er viktige planleggingsverktøy. Behovsvurderingene får fram det samlede behovet for tjenester innen fysikalsk medisin og rehabilitering, hva helseforetakene selv tilbyr, og hvilke tjenester som bør anskaffes fra private leverandører. Behovsvurderingene peker samtidig på behovet for nødvendig modernisering og videreutvikling av tjenesteområdet rehabilitering, i tråd med utviklingen i helsetjenesten ellers.
Jeg forutsetter at fagplaner og behovsvurderinger er utarbeidet med bred involvering av representanter fra en rekke fagmiljøer som helseforetak, tillitsvalgte, kommuner og brukere, herunder også private leverandører som har avtale med det regionale helseforetaket innen rehabilitering.
I februar 2026 gjorde Stortinget en rekke vedtak ved behandlingen av Representantforslag om ei ny og offensiv satsing på arbeidsretta rehabilitering. Vedtak 452 og 453 dreier seg om anbudsprosessene innen rehabilitering og hvorvidt disse i tilstrekkelig grad ivaretar kvalitet og behovet for kontinuitet.
Jeg tar sikte på å følge opp vedtakene overfor Stortinget i 2027.