Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:2965 (2025-2026)
Innlevert: 03.06.2026
Sendt: 03.06.2026
Besvart: 10.06.2026 av energiminister Terje Aasland

Ole Herman Sveian (Sp): Kan statsråden redegjøre for hvilke økonomiske konsekvenser endringen av definisjonen på datasenter, opp mot grunnlaget for beregning av konsesjonskraftinntekter, får for hver kommune som har etablerte og planlagte datasenter?
Regjeringen endret 06. mai 2026 definisjonen av datasenter, fra å beregnes som alminnelig forbruk, til kraftkrevende industri. Gjeldende regelverk ble i 2018 endret til å omfatte datasenter. Det har bidratt til at mange kommuner endelig fikk muligheten til å få ut kompensasjonen, i form av inntekter, fra salg av konsesjonskraft. Disse inntektene er ment å tilfalle kraftkommunene som en kompensasjon for å avgi naturområder til kraftproduksjon, som skal dekke samfunnets behov. På bakgrunn av reguleringene i markedet for salg av kraft er ikke dette snakk om at kommunene selger billig strøm direkte til datasenter, men at 10 pst. av inntektene for salg av strøm til markedspris tilfaller kommunen med kraftverk. Avgjørelsen ble tatt uten en forutgående høring eller involvering av berørte kommuner. Dette oppleves av de berørte som veldig uforutsigbart og lite gjennomtenkt fra Regjeringens side. Flere av de berørte kommunene har også, med bakgrunn i endringen som ble gjort i 2018, planlagt investeringer og aktivitet i kommunen med utgangspunkt i disse kraftinntektene.

Terje Aasland: I vannfallrettighetsloven og vassdragsreguleringsloven slås det fast at det i konsesjonen skal bestemmes at konsesjonæren skal avstå til kommuner og fylkeskommuner som kraftanlegget ligger i, inntil 10 prosent av gjennomsnittlig kraftmengde. Mengden konsesjonskraft en kommune har rett til å ta ut er begrenset til «kommunens behov til den alminnelige elektrisitetsforsyning». Det overskytende tilfaller fylkeskommunen. Kommuner som har et alminnelig forbruk under tildelt konsesjonskraftmengde, kan øke sin andel ved å øke alminnelig forsyning. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) gir veiledning om fordeling av konsesjonskraft. Kommuner og fylkeskommuner står fritt til å avtale fordelingen av konsesjonskraft seg imellom. Dersom det oppstår uenighet, kan NVE avgjøre fordelingen. NVE vil legge departementets lovtolkning til grunn i veiledning og uenighetssaker.
Energidepartementet har i lys av utviklingen i datasenternæringen foretatt en gjennomgang av vassdragslovgivningens bestemmelser om konsesjonskraft. Departementet har kommet frem til en ny fortolkning av lovens ordlyd «kommunens behov til den alminnelige elektrisitetsforsyning». Det har skjedd en betydelig utvikling i datasenternæringen. Datasentrene er blitt større, de har et svært høyt strømforbruk og det etableres stadig flere. Det er ventet at veksten vil tilta i årene som kommer. Utviklingen tilsier at datasentre tas ut av definisjonen av alminnelig forsyning.
Endringen berører vertskommuner som ikke får tatt ut hele konsesjonskraftvolumet og som er, eller planlegger å bli, vertskommune for datasenter. De økonomiske konsekvensene avhenger av hvor mye kraft kommunen avstår til fylkeskommunen og størrelsen på datasenteret. Vertskommunene vil fortsatt ha mulighet til å benytte konsesjonskraften etter eget skjønn, enten det innebærer å selge kraften i spotmarkedet eller via kjøpsavtaler med aktører, som datasenter, til markedspris. Det eneste endringen vil medføre er hva som skal inngå i definisjonen «alminnelig elektrisitetsforsyning» og således hvor stor andel av totalt konsesjonskraftvolum kommunen skal ha rett på og hvilken andel fylkeskommunen skal ha rett på.
Departementet har lagt opp til at det skal være en overgangsordning. Hensikten er å gi kommunene tid til å omstille seg. Energidepartementet har bedt NVE om å legge til grunn overgangsordningen i veiledning og ved behandling av uenighetssaker.