Spørsmål

Morten Stordalen (FrP): Kan energiministeren avklare om lastebileiere og transportselskaper omfattes av energikartleggingsforskriften når energibruken i hovedsak består av drivstoff til transportoppdrag som viderefaktureres til kundene, og dersom de omfattes, hva er begrunnelsen og hvordan ser departementet for seg at næringen praktisk skal etterleve rapporteringskravene?

Begrunnelse

Det har oppstått betydelig uklarhet i transportnæringen knyttet til forståelsen av energikartleggingsforskriften og dens anvendelse på virksomheter som driver med gods- og lastebiltransport. Mange selskaper i denne næringen har et høyt energiforbruk målt i kWh dersom drivstofforbruket omregnes, og overstiger dermed terskelen på 2,5 GWh årlig energibruk. Samtidig er det et særtrekk ved næringen at drivstoffkostnader i stor grad inngår i kontrakter med transportkjøpere, enten som en del av en samlet pris basert på kostnadsindekser, eller gjennom egne energitillegg som reguleres løpende. Dette innebærer at energikostnaden i praksis viderefaktureres som en del av tjenesten, og ikke nødvendigvis reflekterer et tradisjonelt, selvstendig energiforbruk slik forskriften synes å være ment å regulere. Det er videre vist til at konsulenter allerede tilbyr bistand til rapportering til betydelige kostnader per virksomhet, samtidig som det fortsatt mangler endelig avklaring fra myndighetene. Med rapporteringsfrist nært forestående skaper dette usikkerhet og potensielt unødvendige kostnader for en næring som allerede er økonomisk presset.

Svar

Terje Aasland: Energikartleggingsforskriften ble innført 1. oktober 2024. Etter forskriften plikter foretak som driver økonomisk aktivitet i Norge, og som har hatt en gjennomsnittlig årlig energibruk i Norge på minst 2,5 GWh de siste tre årene, å gjennomføre en energikartlegging hvert fjerde år. NVE har på oppdrag fra departementet utarbeidet en utfyllende veileder til forskriftens bestemmelser, og er utpekt som tilsynsmyndighet.
En energikartlegging vil avdekke lønnsomme energieffektiviseringstiltak og formålet med forskriften er å fremme energieffektivitet i foretak som bruker mye energi. Forskriftens virkeområde omfatter også transportnæringen.
Det samme energiforbruket skal ikke kartlegges av flere foretak. NVE har opplyst til departementet at dersom energikostnader viderefaktureres på en spesifisert måte, så legges det til grunn at det er den som til slutt faktureres for energien som anses å bruke den. Der energikostnadene ikke viderefaktureres spesifisert, men inngår som en del av transportkostnadene, legger NVE til grunn at det er transportøren som anses å bruke energien, og som dermed eventuelt omfattes av energikartleggingsplikten.
Det kan også forekomme mellomløsninger, for eksempel der energikostnadene deles, eller der energibruk kommer til uttrykk på fakturaen uten at energikostnadene kan sies å være viderefakturert. Forskriften regulerer ikke uttrykkelig hvem som i slike tilfeller skal anses å bruke energien. NVE oppdaterer sin veiledning når de avdekker et behov for dette, og kan gi veiledning basert på konkrete henvendelser.