Spørsmål

Marius Arion Nilsen (FrP): Enkelte partier tar til orde for avvikling av norsk olje og gassnæring, noen i løpet av noen år, og andre fortest mulig. Norsk olje og gass er den største næringen vi har, med store ringvirkninger langs kysten og hele landet.
Kan statsråden opplyse om hvor store inntekter sektoren genererer, både i eksportverdier, skatteinntekter, direkte og indirekte sysselsetting, samt opplyse om hva konsekvensen ville blitt langs kysten hvis en nedleggelse av norsk olje og gass hadde funnet sted innen få år?

Begrunnelse

Flere av regjeringens budsjettpartnere ønsker omstilling vekk fra olje og gass, andre ønsker hurtigst mulig nedleggelse av olje og gass næringen. Hvilke tallmessige og sammfunnsmessige konsekvenser det vil få er interessant å belyse.

Svar

Terje Aasland: Petroleumsvirksomheten er med god margin Norges største og viktigste næring, målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. Næringen er således av stor betydning for norsk økonomi.
I RNB2026 er statens inntekter fra petroleumsvirksomheten i 2026 anslått til 686 mrd. kroner. I henhold til handlingsregelen vil dette alene gi rom for å bruke 20 mrd. kroner ekstra over statsbudsjettet hvert år fremover. Samtidig skal bruken av fondsmidlene på kort sikt tilpasses situasjonen i økonomien. Ifølge SSB ble det eksportert petroleum for om lag 1 000 mrd. kroner i 2025.
Mesteparten av norsk olje- og gasseksport går til våre europeiske allierte, og petroleumsvirksomheten er av stor betydning for energiforsyningen og energisikkerheten til Storbritannia og EU. Og dermed også for sikkerheten i stort og tryggheten for Norge.
De samlede kostnadene knyttet til leting, utbygging og drift var om lag 390 mrd. kroner i 2025. Dette utgjør et stort og viktig marked for mange næringer som skaper store positive ringvirkninger på fastlandet. Næringen bidrar direkte og indirekte til over 200 000 arbeidsplasser over hele landet.
Aktiviteten er ventet å falle gradvis mot slutten av 2020-tallet og forbi, da ny produksjon ikke forventes fullt ut å erstatte det naturlige fallet i eksisterende produksjon. Ved å videreføre en aktiv petroleumspolitikk og legge til rette for at alle lønnsomme ressurser blir funnet, bygd ut og produsert, så kan fallet i produksjon utsettes og bremses. En slik gradvis ressursmessig avtrapping vil også legge best til rette for å unngå unødvendig høye omstillingskostnader for norsk økonomi. En politikk som ikke legger til rette for lønnsom leting og investering i petroleumsvirksomheten må ventes å gi umiddelbare og betydelige negative konsekvenser på verdiskaping, statlige inntekter, sysselsetting og leveranser av olje og gass til Europa.
Omstillingskostnadene vil være mindre jo mer gradvis en endring skjer. En avtakende produksjon i takt med uttømming av ressursbasen vil gi den norske stat betydelige petroleumsinntekter og en gradvis overflytting av ressurser over tid. En politisk styrt avvikling, og raskere enn det som følger av den forventede uttømmingen av ressursbasen eller markedsforhold, må forventes å medføre en brå endring i aktiviteten med en tilhørende vesentlig mer krevende omstilling. Kostnadene for fellesskapet i form av tapt verdiskaping, reduserte statlige inntekter og bortfall av lønnsomme arbeidsplasser i hele landet vil være større enn nødvendig. Omstillingskostnadene ved en politisk besluttet og hurtig nedleggelse av petroleumsvirksomhetene må påregnes å bli størst der hvor næringen er mest sentral i det regionale nærings- og arbeidslivet.