Spørsmål

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at barnevernstjenester og barnevernsinstitusjoner har nødvendig barnevernsfaglig kompetanse, slik at undersøkelser og oppfølging i større grad bygger på helhetlig kunnskap om barnas og familienes behov, situasjon og historikk?

Begrunnelse

Regjeringen har fjernet kompetansekravet i barnevernet med begrunnelse om økt fleksibilitet og behov for «bredere kompetanse». Samtidig viser utredninger og rapporter et tydelig behov for mer spesialisert barnevernsfaglig kompetanse for å sikre forsvarlige vurderinger og tidlig innsats. Det er reist spørsmål ved om dagens bachelorutdanning gir tilstrekkelig grunnlag for de komplekse analysene og dokumentasjonskravene i barnevernet, og om grunnutdanningen for barnevernspedagoger bør ligge på masternivå, slik enkelte institusjoner allerede har utviklet klinisk fagintegrerte masterløp.
Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus har nylig avdekket lovbrudd i alle åtte tilsynssaker som omhandler ungdom med kriminalitetserfaringer. Funnene viser manglende tilpasning av undersøkelser og oppfølging basert på helhetlig kunnskap om barnas behov, og brudd på barnevernets kjerneoppgaver. Dette føyer seg inn i et mønster der barn med alvorlige utfordringer ofte ikke får tidlig og riktig hjelp.

Svar

Lene Vågslid: Den viktigste ressursen i barnevernet er de ansatte. Deres kompetanse er avgjørende for at barn og familier skal få riktig og god hjelp. Regjeringen arbeider på flere områder for at barn og familier skal møte et barnevern med høy barnevernsfaglig kompetanse og god forståelse for barnas behov og helhetlige situasjon.

Da regjeringen i Prop. 83 L (2024–2025) la fram kvalitetsløftet for barnevernet, varslet vi en ny retning for kompetansearbeidet i det kommunale barnevernet, med mer vekt på kompetanseutvikling etter ansettelse. De lovpålagte kravene til masterutdanning i barnevernstjenestene ble begrenset til å gjelde leder og stedfortreder. Endringen gir større fleksibilitet i møte med rekrutteringsutfordringer, som vi vet er en utfordring i mange kommuner. Den gir også bedre mulighet til å tilpasse kompetanseutviklingen til lokale behov og den enkelte medarbeider og til å koble utdanning og praksis på nye måter. Et eksempel er ordningen med et veiledet førsteår for nyansatte, som nå prøves ut i seks kommuner.

Endringen i utdanningskravene innebærer ikke at regjeringen senker ambisjonene for kompetansearbeidet, men at arbeidet vil skje med andre virkemidler. Departementet følger opp kompetansebehovet i kommunene gjennom en omfattende kompetansesatsing, som forvaltes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Regjeringen har i 2026 satt av om lag 200 mill. kroner til kompetansetiltak og tilrettelegging for kompetanseheving i det kommunale barnevernet. Satsingen omfatter tilskudd som kommunene kan bruke til kvalitetsutvikling lokalt og til å frigjøre tid for at ansatte kan ta videreutdanning og masterutdanning. Muligheten for tilskudd og de øvrige tiltakene vil bli videreført. Bufdir jobber også med å utvikle nye etterutdanningstilbud for ansatte.

Jeg har i tillegg tatt initiativ til å utarbeide en egen kompetanseplan for det kommunale barnevernet. Planen skal beskrive mål og virkemidler for kompetanseutviklingen i årene framover. Arbeidet med kompetanseplanen skal skje i samarbeid med partene og universitets- og høyskolesektoren. Jeg er overbevist om at vi lykkes best dersom vi samler oss om nasjonale mål og jobber sammen om å følge dem opp.

For at de ansattes kompetanse skal utnyttes best mulig, er det også utviklet et faglig rammeverk for det kommunale barnevernet – Barnevernsfaglig kvalitetssystem – som er integrert i barnevernstjenestenes fagsystemer. Kvalitetssystemet gir faglig og juridisk støtte i undersøkelses- og tiltaksarbeidet. Det er et viktig verktøy i tjenestenes arbeid med å få etablert en helhetlig, faglig forståelse av barnas og familiens behov og ressurser i den enkelte sak. De aller fleste barnevernstjenester har tatt systemet i bruk. Bufdir har utviklet et tilsvarende faglig rammeverk for barnevernsinstitusjonene, basert på de samme prinsippene.

I barnevernsinstitusjonene skal det til enhver tid være forsvarlig bemanning og kompetanse, og ansatte må ha tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen tilpasset institusjonens målgruppe. Dette stilles det krav om i barnevernsloven. Det stilles som utgangspunkt krav om relevant bachelorutdanning, men institusjonene kan også ansette personer under utdanning og personer med lang, relevant arbeidserfaring. Dette gir institusjonene mulighet til å bygge fagmiljøer med bred kompetanse tilpasset barnas ulike behov. Tall fra SSB viser en tydelig økning i andelen årsverk med høyskole- og universitetsutdanning siden 2020.

Mange av barna som bor i barnevernsinstitusjon, har også behov for helsehjelp. Jeg samarbeider derfor tett med helse- og omsorgsministeren for å sikre god tilgang på helsefaglig kompetanse i institusjonene. Målet er at alle institusjoner skal ha tilknytning til et helseteam fra spesialisthelsetjenesten. Dette arbeidet er godt i gang.

Regjeringen fortsetter innsatsen for å sikre nødvendig kompetanse i barnevernet. Arbeidet skjer gjennom tydelige krav til forsvarlighet, målrettet kompetanseutvikling, bedre faglige verktøy og styrket tilgang på kompetanse fra andre tjenester. Målet er at barn og familier skal møtes av stabile fagmiljøer med god erfaring og relevant kompetanse, uavhengig av hvor i landet de bor.