Spørsmål

Arild Hermstad (MDG): Hvilke resultater oppnådde statsråden i samtalene med kinesiske myndigheter angående åpenhet i leverandørkjeder, og på hvilken måte ble dokumentasjonen fra organisasjoner som Uyghur Transitional Justice Database (UTJD) om tvangsarbeid i Øst-Turkestan (Xinjiang) brakt på banen som en forutsetning for videre klimasamarbeid?

Begrunnelse

Utviklingsministeren besøkte nylig Beijing for å diskutere Kinas rolle som bistandsaktør og samarbeid om globale fellesgoder gjennom prosjektet «Vendepunkt». Før reisen ble det uttrykt bekymring fra flere hold, inkludert uiguriske miljøer i Norge, om at norsk satsing på fornybar energi og det grønne skiftet risikerer å bli involvert i leverandørkjeder preget av tvangsarbeid i Øst-Turkestan.

Nå som besøket er gjennomført, er det behov for å klargjøre om ministeren tok opp de spesifikke anbefalingene fra sivilsamfunnet, slik som kravet om snudd bevisbyrde for produsenter i risikoområder og behovet for uavhengige inspeksjoner. Videre er det viktig å få belyst hvordan statsråden vurderer risikoen for at kinesisk bistandspraksis, som nå studeres gjennom «Vendepunkt», utfordrer internasjonale standarder for menneskerettigheter og bærekraft som Norge tradisjonelt har kjempet for.

Svar

Åsmund Aukrust: I forkant av besøket til Beijing ble det avholdt et innspillmøte på embetsnivå med representanter fra sivilsamfunnsorganisasjoner og akademia. Møtet ga konkrete innspill om menneskerettighetssituasjonen i Kina, blant annet knyttet til forholdene i Xinjiang, Tibet og Hongkong. Disse innspillene inngikk i mine forberedelser til samtalene med kinesiske myndigheter.

Under møtene i Beijing tok jeg eksplisitt opp menneskerettighetssituasjonen i Xinjiang, Tibet og Hongkong. Norge har over lang tid tatt opp våre bekymringer med kinesiske myndigheter og oppfordret Kina til å samarbeide fullt ut med FNs menneskerettighetsmekanismer og -institusjoner.

Utviklingspolitikk og multilateralt samarbeid, med vekt på FN reform og utviklingsbankene, var hovedtemaene for samtalene med kinesiske myndigheter. Dette var også en relevant ramme for å diskutere menneskerettigheter i en bredere kontekst, herunder Kinas rolle som en stadig mer sentral global aktør innen utviklingsfinansiering.

Menneskerettigheter utgjør et bærende fundament i norsk utenriks- og utviklingspolitikk og er også en integrert del av næringspolitikken. Den norske åpenhetsloven skal fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i leverandørkjeder. Vi som myndigheter forventer at det også gjøres ved innkjøp fra Kina.

Samtidig som Norge vil fortsette å ta opp menneskerettighetsspørsmål med Kina, både i bilaterale sammenhenger og i dialog om utviklingspolitikk og multilateralt samarbeid, vil vi videreføre samarbeidet med Kina på blant annet klima- og miljøområdet. Det er i vår interesse at Kina lykkes med sin grønne omstilling og bidrar aktivt til globale løsninger. Jeg ser ingen motsetning i de to sporene, et tydelig og prinsipielt budskap om menneskerettigheter samtidig som vi samarbeider om områder der felles globale interesser står på spill.