Spørsmål

Hans Andreas Limi (FrP): Hvorfor har ikke finansdepartementet fulgt opp Stortingets forskriftshjemmel i merverdiavgiftsloven § 11-3 tredje ledd, om vilkår for at mottaker av fjernleverbare tjenester ikke er å anse som næringsdrivende?

Begrunnelse

Det ble innført generell merverdiavgiftsplikt for kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet med virkning fra 1. januar 2023.
Ansvaret for beregning og betaling av merverdiavgiften er omhandlet i merverdiavgiftsloven § 11-3 første og annet ledd. Bestemmelsen innebærer at den norske mottakers status som næringsdrivende eller ikke-næringsdrivende er avgjørende for hvem som har ansvar for å beregne, innberette og innbetale merverdiavgift. Dersom den norske kjøperen av tjenesten er næringsdrivende er det den norske kjøperen som er ansvarlig for avgiften. Dersom kjøperen ikke er næringsdrivende (eller offentlig virksomhet) er det den utenlandske selgeren som er ansvarlig. Den utenlandske tjenesteyteren må derfor ta stilling til begrepet «næringsdrivende». Begrepet er et særnorsk og skjønnspreget begrep som må antas vanskelig tilgjengelig for utenlandske tilbydere.
I Prop.1 LS (2022-2023) punkt 7-4-5-7 «Nærmere om mottakers status», har departementet erkjent at det kan være vanskelig for en utenlandsk tilbyder å fastslå om mottaker er næringsdrivende eller ikke. Departementet foreslo derfor en forskriftshjemmel for regulering av når utenlandske tilbydere kan legge til grunn at mottaker er næringsdrivende eller ikke.
Stortinget vedtok lovendringen under forutsetning av at forskriftshjemmelen i merverdiavgiftsloven § 11-3 tredje ledd ble fulgt opp av departementet. Det er nå gått mer enn tre år etter lovendringen trådte i kraft, og departementet har fremdeles ikke vedtatt noen forskriftsbestemmelse til merverdiavgiftsloven § 11-3 tredje ledd.

Svar

Jens Stoltenberg: Før 2023 var det generell avgiftsplikt for fjernleverbare tjenester kjøpt i utlandet bare dersom mottakeren i Norge var næringsdrivende eller offentlig virksomhet. Med virkning fra 2023 ble det innført generell avgiftsplikt også ved levering til andre mottakere enn næringsdrivende og offentlig virksomhet – herunder forbrukere. Fjernleverbare tjenester er tjenester der utførelsen eller leveringen etter tjenestens art vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted. Et eksempel er rådgivningstjenester.

Selv om kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet nå er avgiftspliktig uavhengig av mottakerens status, er det fremdeles et viktig skille i avgiftsbehandlingen. Dersom mottakeren av en fjernleverbar tjeneste er næringsdrivende eller offentlig virksomhet, beregnes og oppkreves merverdiavgiften av mottakeren av tjenesten. Ved levering til andre mottakere må tilbyderen av den fjernleverbare tjenesten registrere seg og beregne norsk merverdiavgift. Tilbyderen kan velge å benytte den forenklede registrerings- og rapporteringsordningen VOEC (VAT on E-Commerce).

I Prop. 1 LS (2022–2023) punkt 7.4.5 uttalte departementet at det kan være vanskelig å fastslå mottakerens status. Det ble derfor foreslått en forskriftshjemmel for å ha muligheten til å regulere dette nærmere. Et alternativ som ble skissert, var å kopiere forskriftsbestemmelsen som gjelder ved utenlandske tilbyderes salg av lavverdivarer. Etter denne kan tilbyderen legge til grunn at mottakeren ikke er næringsdrivende eller offentlig virksomhet, med mindre tilbyderen har kunnskap om det motsatte.

Departementet mente at en slik bestemmelse ville være forenklende også ved salg av fjernleverbare tjenester. På den annen side fremhevet departementet at en slik løsning også kunne ha uheldige konsekvenser. Konkret kan slike forskriftsbestemmelser føre til at også næringsdrivende og offentlige virksomheter foretar kjøp under VOEC-ordningen. Dette kan lede til at den næringsdrivende eller offentlige virksomheten mister retten til å gjøre fradrag for den inngående merverdiavgiften på kjøpet. Årsaken er at det under den forenklede VOEC-ordningen ikke er et krav om at tilbyderen utsteder et salgsdokument der merverdiavgiften spesifiseres. Det innebærer at kjøperen vil være uten dokumentasjon for inngående merverdiavgift, som er et vilkår for fradragsrett.

Finanskomiteen viste i Innst. 4 L (2022–2023) punkt 21.4 til at «etter innspill i høringsrunden foreslår departementet at det gis hjemmel til å fastsette forskrift som regulerer når tilbyder kan legge til grunn at mottaker ikke er næringsdrivende eller offentlig virksomhet». Komiteen sluttet seg til forslaget uten ytterligere merknader.

Jeg er opptatt av at tjenester som er til bruk i Norge, behandles merverdiavgiftsmessig likt, uavhengig av om selgeren er hjemmehørende i eller utenfor Norge. Dette er viktig for konkurransenøytraliteten. Den generelle avgiftsplikten som ble innført i 2023, og VOEC-ordningen, bidrar til dette.

I og med at tilbyderens avgiftsbehandling beror på mottakerens status, kan det være forenklende med regler som fastsetter i hvilke tilfeller tilbyderen kan legge til grunn at mottakeren ikke er næringsdrivende eller offentlig virksomhet. Enkle regler vil imidlertid også kunne ha uønskede effekter. Særlig uheldig er det dersom næringsdrivende som ellers har fradragsrett, ender opp med en endelig avgiftsbelastning.

Det er ikke enkelt å gi regler som på den ene siden ivaretar hensynet til forenkling, og på den andre siden motvirker uønskede utfall som skissert ovenfor. Det er heller ikke opplagt hvilke kriterier som i så fall bør gjelde for å identifisere mottakeren. En særregel vil også kunne bli utdatert i takt med at tilbyderne får nye måter å identifisere sine kunder på. Videre har næringsdrivende og offentlig virksomhet et insentiv til å opplyse tilbyderen om sin avgiftsmessige status, slik at de beholder retten til fradrag for inngående merverdiavgift.

På denne bakgrunnen har departementets vurdering så langt vært å ikke gjøre bruk av forskriftshjemmelen i merverdiavgiftsloven § 11-3 tredje ledd. Departementet har heller ikke opplysninger per nå om at det er et stort behov for forskriftsregulering, men følger med og vurderer kontinuerlig forbedringer i VOEC-ordningen, herunder den delen av ordningen som adresseres i spørsmålet.