Spørsmål

Anne Grethe Hauan (FrP): Når regjeringa vil at folk skal bu heime lengst mogleg, kvifor opplever mange at hjelpa frå kommunen først og fremst handlar om medisinar, medan det som held kvardagen i gang – som mat, reinhald, klesvask og handling – i liten grad blir tilbydd, sjølv om litt hjelp kunne gjort at fleire klarte seg heime lenger og redusert behovet for meir kostbare tiltak?

Begrunnelse

Statsråden har fleire gonger peika på at fleire skal bu heime lengst mogleg. Det ønskjer folk også sjølve. Dei fleste vil klara seg i eigen heim og ikkje vera til bry for andre.
I praksis bur mange heime med store helseutfordringar. Ofte gjeld det hushald der ein person tek hovudansvaret for ein som er meir sjuk. Det kan vera ektefellar, foreldre og barn, eller andre som bur saman og får kvardagen til å gå rundt så godt dei kan.
Mange ber ikkje om hjelp, sjølv når behovet er der. Dei strekkjer seg langt for å klara seg sjølve, heilt til belastninga blir for stor.
Samtidig opplever mange at hjelpa frå kommunen i stor grad er retta mot medisinsk oppfølging. Det kjem nokon for medisinar, men det som held kvardagen i gang blir i liten grad tilbydd.
Behovet er ofte heilt grunnleggjande: å få handla mat, få laga eit måltid, få vaska klede, få gjort reinhald eller få kasta søppel. Små ting kvar for seg, men avgjerande for om ein klarer å bu heime.
For mange skal det ikkje meir til enn litt hjelp i kvardagen for å kunna halda fram med å bu heime. Når slik hjelp manglar, aukar belastninga raskt på den som tek ansvaret.
Når den som ber ansvaret ikkje lenger klarer å stå i det, kan situasjonen snu fort. Det som kunne vore handtert med enkle tiltak, endar med behov for meir omfattande hjelp.
Dette er ikkje berre ei belastning for den enkelte, men også ressurskrevjande for kommunen. Enkle tiltak tidleg kan i mange tilfelle førebyggja behov for langt meir omfattande og kostbare tenester seinare.
Dette reiser eit spørsmål om prioritering: om det er tilstrekkeleg fokus på det som faktisk gjer det mogleg å leva heime – ikkje berre behandla sjukdom.

Svar

Jan Christian Vestre: Jeg har forståelse for at mange kan oppleve at den kommunale hjelpen i stor grad er innrettet mot medisinsk/helsemessig oppfølging, og at det i noen tilfeller oppleves vanskeligere å få hjelp til praktiske gjøremål som er avgjørende for å mestre hverdagen hjemme. Slike erfaringer er viktige å lytte til.
Kommunene er ulike. Hvilke tjenester den enkelte får, beror på lokale forhold og på konkrete, individuelle vurderinger av behov. Kommunene har ansvar for å tilby nødvendige og helse- og omsorgstjenester. Dette omfatter også praktisk bistand når vilkårene for det er oppfylt. Hvilken hjelp den enkelte mottar, skal bygge på en faglig og individuell vurdering, der brukeren og eventuelle pårørende blir hørt. Det er viktig at vurderingene er helhetlige, og at de fanger opp hva som skal til for at den enkelte kan mestre hverdagen og bo hjemme så lenge som mulig. Helse- og omsorgstjenesteloven hjemler også ansvaret kommunen har overfor pårørende med særlig tyngede omsorgsarbeid, samt at helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for eldre, som en del av sitt ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid.
For regjeringen er det et viktig mål at flere skal kunne bo hjemme lengst mulig, dersom det er i tråd med den enkeltes ønsker og behov. For mange vil praktisk hjelp i hverdagen være en viktig forutsetning for dette, som kan bidra til å forebygge behov for mer omfattende tjenester på et senere tidspunkt.
Vurderingene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene skal støtte opp under prinsippet om beste effektive omsorgs- og tjenestenivå, slik at den enkelte får riktig hjelp til rett tid og på lavest effektive nivå. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å bidra til å styrke tildelingsprosessene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, blant annet gjennom tiltak som kan legge til rette for mer helhetlige vurderinger og bedre brukermedvirkning.
For å styrke kunnskapsgrunnlaget både for lokal og nasjonal styring vil jeg også vise til betydningen av eldrebarometeret, som vil være et verktøy for å synliggjøre kvaliteten i tjenestene til eldre. Eldrebarometeret kan bidra til større åpenhet om variasjoner i kvalitet og gi kommunene bedre støtte i sitt lokale forbedringsarbeid. Et bedre og mer helhetlig kunnskapsgrunnlag er viktig også for å følge med på om tjenestene faktisk bidrar til at eldre og andre med hjelpebehov kan mestre hverdagen hjemme, herunder om den samlede tjenesteinnsatsen i tilstrekkelig grad understøtter praktiske og grunnleggende behov.
Avslutningsvis vil jeg vise til regjeringens nyopprettede tilskudd til aktivitetstiltak for eldre, der målet er å fremme fysisk og sosial aktivitet. Tilskuddet skal bidra til å styrke evnen til å bo trygt hjemme, ved å legge til rette for flere arenaer for felleskap, mestring og mening. Eldre skal både kunne bidra og delta. Slike tilbud vil også bidra til å avlaste pårørende.