Spørsmål

Anne Grethe Hauan (FrP): Med bakgrunn i svaret til skriftlig spørsmål nr. 15:117280 (2025–2026), der statsråden både viser til kapasitetsproblem og legg ansvaret til helseføretaka, stadfestar statsråden då at pasientar i praksis kan få ulik CT-oppfølging etter kreftoperasjon avhengig av kvar dei bur, og kvifor grip han i så fall ikkje inn når dette kan føra til forseinka oppdaging av sjukdom og i verste fall kosta liv?

Begrunnelse

I svaret til skriftlig spørsmål nr. 15:117280 (2025–2026) viser statsråden til at kreftpasientar skal følgjast opp i tråd med nasjonale retningslinjer, samstundes som ansvaret for kapasitet, utstyr og fagfolk i stor grad blir lagt til det enkelte helseføretaket der pasienten bur. Samtidig blir det vist til at kapasiteten i hovudsak er tilstrekkeleg, men også til kapasitetsproblem, mangel på fagfolk, bruk av private løysingar og behov for oppgradering av utstyr.
Dette gir ikkje ei klar avklaring av det sentrale spørsmålet: om pasientar i praksis får lik CT-oppfølging etter kreftoperasjon. Tvert imot peikar svaret i retning av at tilbodet kan variera, avhengig av kapasitet der pasienten bur.
For pasientar som har gjennomgått kreftoperasjon, er CT-oppfølging ein avgjerande del av vidare behandling. Undersøkingane blir brukte for å oppdaga tilbakefall eller spreiing så tidleg som mogleg. Når oppfølging skjer i tide, kan behandling setjast inn raskt. Når ho blir forseinka eller uteblir, kan sjukdommen utvikla seg vidare utan å bli oppdaga.
Det er dokumentert forseinkingar i CT-undersøkingar for kreftpasientar, og fagmiljø har peika på at dette kan påverka behandlinga. Dette viser at problemstillinga ikkje er teoretisk, men reell.
Dersom kapasitet, tilgang på utstyr og fagfolk varierer mellom helseføretak, inneber det i praksis at bustad kan avgjera kva oppfølging ein får etter kreftbehandling. Då handlar det ikkje berre om organisering, men om tryggleik, behandling og i verste fall liv.
Statsråden viser til at ansvaret ligg hos helseføretaka, men det er staten ved statsråden som eig og styrer desse. Når statsråden samtidig peikar på kapasitetsproblem og mogleg variasjon, er han også kjent med forhold som kan føra til ulik oppfølging. Då er det også statsråden sitt ansvar å gripa inn for å sikra likeverdig tilbod.
Dersom det ikkje blir gripe inn når slike forhold er kjende, betyr det i praksis at forskjellar i oppfølging kan bli ståande. Det reiser eit grunnleggjande spørsmål om staten aksepterer at pasientar får ulik oppfølging avhengig av kvar dei bur.
Statsråden har ansvar for å sikra likeverdig tilgang til nødvendige helsetenester. Det er difor behov for eit tydeleg svar på om slik ulikskap finst i praksis, og kvifor det i så fall ikkje blir gripe inn.

Svar

Jan Christian Vestre: Det er sentralt at innbyggerne skal motta likeverdige helsetjenester etter behov, uavhengig av deres økonomi, sosioøkonomisk status, kjønn, bosted og etnisitet. Som det fremgår av mitt svar på spørsmål nr. 1994 om samme sak, er hovedprinsippet at kreftpasienter skal behandles og følges opp i helseforetakene med CT og andre undersøkelser i henhold til de nasjonale faglige retningslinjene for de ulike krefttypene. De nasjonale faglige retningslinjene er utarbeidet av Helsedirektoratet i samarbeid med sentrale fagmiljøer i helseforetakene og gir uttrykk for hva som anses som god praksis på utgivelsestidspunktet. Det pågår en kontinuerlig oppdatering av retningslinjene på bakgrunn av ny kunnskap. De nasjonale faglige retningslinjene skal blant annet bidra til at tjenestene har god kvalitet, gjør riktige prioriteringer og at det ikke er uønsket variasjon i tjenestetilbudet.
Helsepersonell og alle deler av helse- og omsorgstjenesten er forpliktet til å yte forsvarlig helsehjelp. Nasjonale faglige retningslinjer er ment som et hjelpemiddel ved avveiningene tjenesteyterne må gjøre for å oppnå forsvarlig og god kvalitet i tjenesten. De er ikke rettslig bindende, men faglig normerende for valg man anser fremmer kvalitet, god praksis og likhet i tjenesten på utgivelsestidspunktet. Helsepersonell må likevel vise faglig skjønn i vurderingen av hver enkelt pasient for å ta hensyn til individuelle behov. Helsetjenestens eiere og ledelse har ansvar for tilrettelegging av virksomheten slik at anbefalinger gitt i nasjonale faglige retningslinjer kan følges. I tilbakemeldingen jeg har fått fra de regionale helseforetakene går det fram at helseforetakene prioriterer kreftpasienter i pakkeforløp og i videre kontroller.