Spørsmål

Abid Raja (V): Hvordan vurderer statsråden at dokumentert og langvarig avvik - hvor Akershus kommer over tid klart svakest ut i statlig kulturfinansiering per innbygger - er forenlig med Kulturloven, hvilke kriterier eller føringer i regelverk, tildelingsbrev eller politiske vedtak samt indikatorer for geografisk balanse ligger til grunn for fordelingen av midler fra statlige kulturordninger, og hvilke vurderinger eller korrigerende tiltak gjøres dersom ett fylke over tid systematisk kommer svakest ut?

Begrunnelse

Undertegnede viser til statsrådens svar på skriftlig spørsmål 18. februar, der det legges vekt på andel tildelinger i forhold til antall søknader fra Akershus.
Spørsmålet gjaldt imidlertid den samlede geografiske effekten av statlige kulturbevilgninger målt per innbygger – ikke treffprosent per søknad i enkeltordninger.
Tall fra Norsk kulturindeks og Telemarksforsking viser at Akershus over en årrekke har hatt lavest statlig kulturfinansiering per innbygger i landet. I 2024 mottok Akershus om lag 11 kroner per innbygger fra Norsk kulturfond, om lag sju ganger lavere enn landsgjennomsnittet og lavest av alle fylker. Et avvik av denne størrelsesorden kan vanskelig forklares med kunstfaglige kvalitetsforskjeller alene.
Tallgrunnlaget omfatter kulturfondstildelinger med tydelig lokal og regional forankring. Tildelinger til plateinnspillinger, bokutgivelser og tiltak uten fast geografisk plassering er ikke inkludert. Sammenligningen gjelder dermed midler med faktisk geografisk effekt i fylkene.
Over tid kan lav og stabil underfinansiering påvirke kapasitet, institusjonsutvikling og søknadsvolum. Søknadsandel alene gir derfor ikke et dekkende bilde av geografisk balanse.
Tilsvarende viser tall fra Norsk kulturindeks og Telemarksforsking at Akershus over tid kommer svakest ut i statlige tilskudd som gis over statsbudsjettet sammenlignet med landet for øvrig. Dette illustreres ved at Dans Sørøst-Norge, det regionale kompetansesenteret for dans i Akershus, var det eneste av de etablerte regionale kompetansesentrene som ikke fikk økning i statsbudsjettet i den aktuelle perioden, til tross for dokumentert aktivitet og regional/kommunal medfinansiering.
Kulturloven § 1 og § 3 slår fast statens ansvar for å legge til rette for et mangfoldig og tilgjengelig kulturliv i hele landet og å sikre likeverdige rammevilkår.
Statsråden har vist til at nærheten til Oslo kan ha påvirket institusjonslokalisering. Undertegnede ber derfor om en prinsipiell vurdering.

Svar

Lubna Boby Jaffery: Kulturloven har som formål å legge til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte gjennom å fastlegge offentlige myndigheters ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet i tråd med prinsippet om armlengdes avstand, slik at alle kan få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Dette følger vi opp blant annet gjennom prioritering av midler til kultur i de årlige statsbudsjettene.
Statens viktigste økonomiske virkemiddel rettet mot kulturfeltet er tilskudd til mottakere direkte på statsbudsjettet, og tilskudd som forvaltes av Kulturrådet gjennom Norsk kulturfond.
For regjeringen er det et mål at alle i hele landet skal ha mulighet til å delta og oppleve kunst og kultur av høy kvalitet, uavhengig av hvem vi er og hvor i landet vi bor. Antall kroner til kultur per innbygger, eller per fylke, er ikke en målestokk regjeringen opererer med når budsjettene legges.
Et rikt og mangfoldig kulturliv må bygges med utgangspunkt i lokale forutsetninger og gjennom helhetlig prioriteringer mot et overordnet mål. Vi vet at kulturtilbud ofte favner langt utover eget nærområde, og befolkningens tilgang til kunst og kultur begrenses dermed heller ikke ved kommune- og fylkesgrensene.
Et eksempel på det er forholdet mellom festivaltilbudet i Oslo og Akershus – og dermed også den statlige finansieringen av det. Her er forholdet mellom Akershus og Oslo sammenlignbart med forholdet mellom Trondheim og resten av Trøndelag, og mellom Bergen og Vestland.
Representanten spør hvilke korrigerende tiltak som gjøres dersom et fylke over tid kommer systematisk svakere ut. Selv om jeg gjennom kulturbudsjettet ikke gjør prioriteringer direkte gjennom antall kroner per innbygger, kan jeg forsikre om at jeg hele tiden helt klart har oppmerksomheten rettet mot geografisk fordeling av tilskuddsmidler. I budsjettet for 2026 ble for eksempel tilskuddet til Unge Viken Teater styrket med 0,5 mill. kroner og overført til kap. 323, post 70 Musikk- og scenekunstinstitusjoner. Teateret fikk i budsjettforliket også 10 mill. kroner til nye lokaler i 2026 og tilsagn om ytterligere 20 mill. kroner over kap. 322, kap. 70 Nasjonale kulturbygg.
Kulturdirektoratet har videre opplyst meg om at Kulturrådet jobber kontinuerlig med å stimulere til flere søknader fra fylker det kommer relativt få søknader fra, eller som har lav tildelingsprosent. Der hvor de mener slike ulikheter krever tiltak gjøres dette blant annet ved at rådet selv og/eller ett av rådets fagutvalg, besøker fylker med få søknader eller lav tildelingsprosent. Besøkene vil da omfatte dialogmøte med kunstnere, kulturaktører og lokale/regionale myndigheter for gjensidig informasjonsutveksling og dialog. Slik ekstrainnsats bidrar til å stimulere til flere og bedre søknader.