Spørsmål

Jonas Andersen Sayed (KrF): Hva er regjeringens politikk for humanitær bistand til Myanmar etter militærkuppet i 2021, og hvordan vil regjeringen sikre at norske banker og regelverk mot hvitvasking og sanksjonsomgåelse ikke i praksis hindrer lovlige humanitære overføringer fra frivillige organisasjoner og kirker som ønsker å hjelpe sivile i landet?

Begrunnelse

Myanmar befinner seg i en alvorlig politisk og humanitær krise etter militærkuppet i februar 2021. Militærregimet har slått hardt ned på demokratiske institusjoner og sivilsamfunn. Landet er preget av omfattende konflikt, fattigdom og store humanitære behov.
Samtidig er det innført en rekke internasjonale sanksjoner rettet mot militærregimet og militærkontrollerte selskaper og banker. Myanmar er også vurdert som et høyrisikoområde for hvitvasking og finansiering av ulovlig virksomhet, noe som gjør at finansinstitusjoner i mange land utviser stor forsiktighet ved transaksjoner til landet. Myanmar er blant jurisdiksjonene med alvorlige mangler i arbeidet mot hvitvasking og terrorfinansiering, og finansinstitusjoner oppfordres til særlig aktsomhet ved transaksjoner knyttet til landet.
Samtidig understrekes det internasjonalt at tiltak mot finansiering av regimet ikke bør ramme legitime humanitære aktiviteter eller sivilsamfunnets arbeid. Det er likevel rapportert at banker i flere land skjerper kontrollen kraftig fordi det er risiko for at finansielle tjenester indirekte kan bidra til militærregimets aktiviteter.
En norsk kristen misjonsorganisasjon har nylig fått beskjed fra bank og regnskapsfører om at videre overføringer til Myanmar kan føre til at kundeforholdet avsluttes. Organisasjonen har opplyst om at midlene, kollektpenger fra kirker, går til humanitær støtte til sivile gjennom lokale samarbeidspartnere. De har forsøkt å være åpne og etterrettelige om hvordan midlene brukes, og blir hardt straffet for dette.
Dersom banker i praksis avviser alle transaksjoner som berører Myanmar, kan dette få utilsiktede konsekvenser for frivillige organisasjoner, kirker og andre som ønsker å bidra til humanitær hjelp til en befolkning som allerede er hardt rammet av konflikt, naturkatastrofer og økonomisk kollaps.
Det er derfor behov for klarhet i hva som er regjeringens politikk for humanitær bistand til Myanmar, og hvordan norske myndigheter vurderer forholdet mellom nødvendige sanksjoner og muligheten for legitime humanitære overføringer fra norske frivillige organisasjoner.

Svar

Espen Barth Eide: Militærregimets kupp, krigføring og vanstyre har medført en kraftig økning i voldelige konflikter, flyktninger og fordrevne, og økonomisk krise i Myanmar. En tredjedel av befolkningen – 16 millioner mennesker – anslås ha behov for humanitær bistand. FN må prioritere hardt, på grunn av giverlands bistandskutt og begrenset tilgang i konfliktområdene, men håper å kunne møte en fjerdedel av behovene.

Norge har siden kuppet vært en stor bidragsyter til humanitær innsats i Myanmar, med om lag 175 millioner kroner i fjor. Alt stat til stat-samarbeid med myndighetene er stanset. Norsk bistand går via FN og sivilsamfunnsaktører, internasjonale og lokale, og videreføres i tråd med humanitære prinsipper. Vår tilnærming er forankret i Strategi for norsk humanitær politikk, med vekt på å redde liv, lindre nød og ivareta menneskers verdighet og rettigheter, i tråd med det humanitære imperativ.

EU har vedtatt restriktive tiltak knyttet til Myanmar, som Norge har sluttet opp om og gjennomført i norsk rett siden 2003. Tiltakene er gjennomført i forskrift av 4. juli 2003 nr. 895 om restriktive tiltak i lys av situasjonen i Myanmar/Burma (Myanmar-forskriften).

Det er viktig at sanksjonene er treffsikre. Norge har vært en pådriver for innføring av brede humanitære unntak i sanksjonsregimene, for å legge til rette for humanitær bistand. Myanmar-forskriften inneholder eksplisitte unntak fra frysbestemmelsene for humanitære aktører, samt adgang for Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) til å gi ytterligere unntak.

Det forventes at alle norske humanitære aktører har gode interne rutiner for å redusere sin sanksjonsrisiko. Humanitære aktører bør så langt som mulig innrette sin virksomhet på en måte som reduserer risikoen for at penger og formuesgoder kan komme til rådighet for listeførte personer og enheter.

Jeg oppfordrer alle norske finansinstitusjoner til å legge til rette for at humanitære aktører kan gjennomføre transaksjoner som er omfattet av humanitære unntak i sanksjonsregelverket.

DEKSA legger stor vekt på å yte veiledning til norske aktører for å bidra til at sanksjoner i minst mulig grad innebærer negative utilsiktede konsekvenser for humanitære aktører. Humanitære aktører og deres bankforbindelse som er i tvil om en transaksjon kan gjennomføres eller ikke, kan søke veiledning fra DEKSA.