Spørsmål

Bengt Rune Strifeldt (FrP): Regjeringen varslet i statsbudsjettet for 2026 at det skal utredes en avgift på tapt fisk i havbruksnæringen, med sikte på innføring allerede i 2027, og i Havbruksmeldingen foreslo regjeringen at en slik avgift skulle gjelde uten unntak.
Hvordan begrunner fiskeri- og havministeren at havbrukere kan bli ilagt avgift når fisk går tapt også ved naturhendelser, mens bønder som mister dyr som følge av naturhendelser eller rovdyr, får erstatning?

Begrunnelse

I Statsbudsjettet for 2026, står følgende:

«Det tas sikte på at arbeidet rettes inn slik at en avgift på tapt fisk kan innføres fra 1. januar 2027. Forslag til regelverk vil bli sendt på høring».

I Havbruksmeldingen (Meld. St. 24 2024–2025) foreslås avgift på tapt fisk uten unntak. Det begrunnes med de vil:

«Innføre avgift på tapt fisk for å øke de individuelle insentivene til å sikre god velferd, redusere dødelighet og forhindre rømming.»

For det første er dødeligheten nå på vei ned og har vært det i over to år. For det andre er andelen produksjonsfisk, altså fisk med sår eller andre skavanker, sterkt redusert og på det laveste på fem år.
For det tredje har rømmingstallene gått kraftig ned over lang tid, innslaget av rømt fisk i elvene er rekordlavt og den nyeste forskningen fra Havforskningsinstituttet viser at rømming ikke er en så stor risiko for villaksen som tidligere antatt.
Innføring av avgift på tapt fisk må også ses i sammenheng med fremtidig regulering, En av de fremste driverne for dødelighet, er myndighetspålagt lusebehandling. Hvis det i tillegg innføres lusekvoter som reduserer produksjonen, vil det sammen med avgift på tapt fisk slå dobbelt inn økonomisk. En slik dobbelregulering svekker næringens evne til å investere i nettopp den teknologiske utviklingen som regjeringen har etterspurt i Havbruksmeldingen.
I fjor sommer mistet havbruksselskaper i Nord-Norge og Sør-Norge flere millioner fisk som følge av giftige alger. Det var en stor belastning på havbrukerne, også økonomisk. Hadde regjeringens forslag om avgift på tapt fisk uten unntak vært realisert i dag, ville avgiften kommet på toppen av det allerede store økonomiske tapet de måtte ta.
Når en bonde mister dyr grunnet naturfenomener, på beite eller til rovdyr, er det statlige erstatningsordninger som gjelder. Når en reineier mister dyr til rovdyr, forventes erstatning. Hvor rimelig er det at når en havbruker mister dyr, skal det komme en ekstra avgift på toppen.

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Først vil jeg bemerke at jeg svarer på spørsmålet ut ifra mitt konstitusjonelle ansvar for akvatisk husdyrproduksjon (akvakultur).
I havbruksmeldingen foreslo regjeringen å innføre en avgift på tapt fisk for å øke de individuelle insentivene til å sikre god velferd, redusere dødelighet og forhindre rømming. Forslaget er en oppfølging av dyrevelferdsmeldingen og må også ses i sammenheng med havbruksmeldingens forslag om endret luseregulering. Det fremgår videre av meldingen at vi ville utrede utformingen av en tapsavgift nærmere, herunder ev. unntak fra avgiften. I forbindelse med behandlingen av meldingen fattet Stortinget et anmodningsvedtak hvor regjeringen ble bedt om å iverksette arbeid med tiltak for å nå målsettingen satt i dyrevelferdsmeldingen om en dødelighet for alle fiskearter i akvakultur ned mot fem prosent. Som ledd i dette arbeidet utredes det nå hvordan en avgift på tapt fisk best kan innrettes.
Aktørene i akvakulturnæringen kan iverksette ulike tiltak for å redusere risikoen for tap av fisk. God helsetilstand gjennom hele produksjonen gjør fisken bedre rustet for håndtering og eksponering for smittestoffer. Jeg vil også nevne at det i dag tilbys en rekke forsikringer innen akvakultur. Forsikringene dekker de fleste plutselige og uforutsette skader som kan ramme levende fisk, både på land, i sjø og under transport.
En eventuell avgift på tapt fisk vil sendes på høring så alle berørte gis god mulighet til å uttale seg før regjeringen konkluderer.