Spørsmål

Kirsti Bergstø (SV): Hvorfor mener statsråden at en leieboerordning som gir flere tilgang til et rimeligere og mer stabilt leiemarked, utfordrer eierlinja i norsk boligpolitikk, og hvilke vurderinger har regjeringen gjort av hvordan en slik ordning kan styrke boligtryggheten uten å svekke målet om høy eierandel?

Begrunnelse

En NRK-artikkel om boligmarkedet sammenligner situasjonen for en norsk helsefagarbeider i Oslo med en dansk sykepleier i København, og viser hvordan den danske allmennboligordningen gir tilgang til rimeligere og mer stabile leieforhold også i pressområder. Artikkelen beskriver at allmennboliger utgjør en betydelig del av det danske boligmarkedet, og at ordningen har gjort det mulig for personer med vanlige inntekter å bo sentralt og langsiktig.
Samtidig viser artikkelen hvordan norske lønnsmottakere med vanlige inntekter presses ut av de store byene, selv i yrker samfunnet er avhengig av. Leieboerforeningen peker i saken på behovet for et bedre alternativ enn dyre leieboliger og korte kontrakter, og argumenterer for en leiesektor som gir folk større trygghet og forutsigbarhet.
I artikkelen uttaler kommunalministeren at han er skeptisk til en dansk modell, og det vises til at han frykter at store subsidier til utleieboliger kan gå på bekostning av målet om at folk skal eie selv.
Det er et viktig mål i norsk boligpolitikk at mange skal kunne eie egen bolig. Samtidig fremstår det ikke som opplagt at bedre og rimeligere leieordninger for dem som i dag ikke kommer inn i eiermarkedet, i seg selv gjør det mindre attraktivt å eie. Tvert imot kan et mer stabilt leiemarked bidra til større økonomisk trygghet, bedre mulighet til å spare, og mindre press på husholdninger i etableringsfasen.
På denne bakgrunn er det relevant å be statsråden redegjøre for hvorfor han mener en styrking av den ikke-kommersielle leiesektoren står i motsetning til eierlinja, og hvilke faglige og boligpolitiske vurderinger som ligger til grunn for dette.

Svar

Bjørnar Skjæran: Den norske boligmodellen har siden etterkrigstiden vært å inkludere flest mulig i eierlinjen. Gjennom blant annet skattepolitikken, lån fra Husbanken og borettslagsmodellen har staten lagt til rette for at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Å eie bolig gir forutsigbare, stabile og trygge boforhold, og bidrar til at boligmassen blir holdt godt vedlike.
Den siste tiden har høye boligpriser og et presset leiemarked aktualisert debatten om hvordan vi best kan sikre et tilstrekkelig og trygt leietilbud. Flere peker på våre naboland, og andre land med en stor leiesektor som modell eller inspirasjon for et alternativ til dagens leie- og eiesektor i Norge.
Ikke-kommersielle boliger, også omtalt som allmennboliger eller en tredje boligsektor, trekkes ofte frem som en løsning på et svekket tilbud i leiemarkedet i storbyene. Andre land som har store allmennboligsektorer, har utviklet disse over mange tiår og innenfor andre boligtradisjoner og skattesystemer enn det norske. Det betyr at effekter ikke nødvendigvis kan overføres direkte, og det er ikke nødvendigvis entydig hvordan en slik sektor kan utformes og hva den skal løse. Men et fellestrekk ved de fleste landene det vises til er at betydelig færre eier sin egen bolig.
Det er også verdt å peke på levekår. Norge har ikke like store økonomiske forskjeller eller like store drabantbyområder som mange land i Europa. Mye av dette kan trolig forklares med velferdsordninger og omfattende omfordelingspolitikk som demper forskjellene. Hvor stor effekten av eierlinjen har for dette har vi ikke et entydig svar på. Men NOU 2020:16 Levekår i byer skriver at:

«Det er også forskjeller mellom Norge og resten av Skandinavia. De fleste i Norge eier sin egen bolig. I både Sverige og Danmark er de største levekårsutfordringene i områder som hovedsakelig består av subsidierte leieboliger. Et kjennetegn ved utsatte områder i mange land er at boligene ikke vedlikeholdes, og at områdene forfaller. Dette ser vi i liten grad i Norge. Boligene og nærmiljøene i områder med levekårsutfordringer er generelt sett godt vedlikeholdt og av god standard.» (fotnote 1)

Jeg mener derfor at det er vanskelig å finne belegg for å konkludere med at en tredje boligsektor vil styrke botryggheten for boligmarkedet i sum, og i hvert fall uten å svekke målet om høy eierandel.
Å bygge opp en stor ikke-kommersiell sektor i Norge i dag ville også kreve betydelige subsidier fra stat eller kommuner. Det kan gå på bekostning av mulighetene til å støtte opp om boligeie og kommunale utleieboliger. Hvis det gis betydelig støtte til oppbygging av en ikke-kommersiell sektor, er det også en risiko for at det fortrenger kjøp og bygging av boliger til eie. Det kan redusere mulighetene for boligeie, særlig for personer med lave inntekter. Flere av landene med ikke- kommersielle boliger benytter seg dessuten av planreguleringer for å fremskaffe tomter eller boliger til dette formålet. Krav om slike boliger i plan kan bidra til å øke byggekostnadene og redusere boligbyggingen, slik at andre boliger blir dyrere.
Men vi har i praksis en ikke-kommersielle sektor allerede i dag gjennom studentboliger og kommunale boliger. Her bidrar staten med finansiering for å realisere boliger som vi mener samfunnet trenger og ikke nødvendigvis blir bygget av byggenæringen i samme omfang uten statens støtte.
I Meld. St. 13 (2023-2024) Bustadmeldinga Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet, lanserte regjeringen en fornyet leiemarkedspolitikk. Målet er at leiemarkedet skal være trygt og forutsigbart og botrygghet er en sentral del av regjeringens innsats for leiemarkedet. Regjeringen har allerede satt i gang en rekke tiltak for å bedre situasjonen på leiemarkedet, og sikre botryggheten for leietakere. Bostøtten er et viktig virkemiddel for husholdninger med lav inntekt og høye boutgifter. Regjeringen har de siste årene styrket bostøtten, og har nå satt ned et utvalg som skal se på bostøttens rolle og formål. Vi har også satt i gang et samarbeid med kommunal sektor for å se på bedre bruk av kommunale boliger, og vi jobber med et helhetlig forslag til ny boligleielov som ivaretar balansen mellom leier og utleier. Regjeringen vil dessuten legge til rette for at det kan settes i gang bygging av 130 000 nye boliger innen 2030. Det vil kunne gi et bedre tilbud av både eide og leide boliger.
----------------------------------
Fotnote 1. NOU 2020:16 Levekår i byer, s. 24