Spørsmål

Sylvi Listhaug (FrP): Tar statsråden ansvar for at Enova har sløst bort store milliardbeløp på prosjekter som er bortkastet, og hvilke grep vil regjeringen ta for å stoppe sløsingen på feilslått klimapolitikk?

Begrunnelse

I en ny rapport med tittelen Grønt sløseri har Magne Mogstad og tre andre samfunnsøkonomer undersøkt hvor effektivt Enova forvalter statens penger. Forskerne har kommet frem til at minst halvparten av disse pengene er bortkastet.
Mest alvorlig er det at forskerne mener Enova på forhånd kan se at prosjektene ikke vil gi resultater. Likevel blir de gjennomført. Forslagsstiller mener dette vitner om en total mangel på respekt for folkets penger. Samtidig som det sløses penger på tiltak gjennom Enova kuttes det i basis velferdstjenester som skoler, eldreomsorg og helse.

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Jeg ønsker velkommen debatten om effektiv virkemiddelbruk i klimapolitikken. Det er positivt at også akademia gjennomgår bruken av offentlige midler, inkludert effekten av Enova. Det er i alles interesse at vi får grundig vurdert innretningen på virkemiddelaktørene. Regjeringen er opptatt av å få til så mye utslippskutt og jobbskaping ut av hver krone som mulig. Noe av det forskerne peker på i rapporten er at øremerkinger og andre bindinger kan innskrenke Enovas mulighet til å prioritere midlene der de har høyest effekt i form av utslippsreduksjoner på kort sikt. Det kan gjøre at samlet bruk av midler dermed er mindre effektiv. Vi vil be Enova gå gjennom måten de bruker pengene på, men også gi oversikt over de bindinger og føringer som Stortinget har lagt. Det er Stortingets rett, men det er et spørsmål om føringene er blitt for mange og hvordan det påvirker ressursbruken og måloppnåelsen.
Stortingsrepresentanten viser til en rapport med tittelen “Green Waste: the misallocation of public subsidies for green investment projects” av Magne Mogstad og tre andre samfunnsøkonomer som undersøker hvordan Enova forvalter midlene sine.
Forskerne sammenligner direkte utslippsreduksjoner man får gjennom Enova-støtte med reduksjoner som kunne vært oppnådd ved å kjøpe og slette utslippskvoter i EUs kvotesystem (EU ETS). De konkluderer med at man kunne oppnådd tilsvarende utslippskutt til omtrent halvparten av kostnaden ved å kjøpe og slette EU ETS-kvoter i stedet.
Jeg vil samtidig minne om at når vi vurderer Enova må vi legge til grunn mandatet regjeringen har gitt dem. Enova skal fremme utviklingen og utbredelsen av klima- og energiløsninger. Enovas målbilde i dagens styringsavtale er tredelt: a) Varige markedsendringer for utslippsreduksjoner innen innsatsfordelingsforordningen (tidligere «ikke-kvotepliktig sektor»), b) et effektivt energisystem, og c) nye løsninger mot 2050. Innsatsen skal både hensynta virkninger på kortere sikt, og løsningene som trengs for å nå Norges klimaforpliktelser mot 2050.
Effekten av Enova kan derfor ikke isoleres til de direkte utslippsreduksjonene fra det enkelte prosjekt. Et sentralt prinsipp i Enovas mandat er å utløse varige markedsendringer. Det er først ved varige endringer der energieffektive og utslippsfrie løsninger blir konkurransedyktige sammenlignet med fossile løsninger at vi kommer i mål med omstillingen. Enova skal utvikle og modne teknologi og markeder der løsningene ennå ikke er konkurransedyktige. Da vil kostnaden per tonn CO₂ ofte være høy i starten, men poenget er å bidra til læring, risikoreduksjon og kostnadsfall slik at disse løsningene blir billigere og kan tas i bruk i stort omfang senere. Eksempler på dette er utvikling og modning av batteriteknologi på skip, nye løsninger for industriell produksjon, og bidrag for å etablere verdikjeder for utslippsfri drivstoff som hydrogen og ammoniakk.
Jeg mener også at det ikke er sammenlignbart å vurdere klimaeffekten av støtte fra Enova med kjøp og sletting av EU ETS-kvoter. Prising fungerer best når aktørene har tilgang til utslippsfrie alternativer, det vil si når teknologien er moden og løsningene er kommersielt tilgjengelige. Enova retter seg i større grad mot områder der teknologien ikke er moden, risikoen er høy, og løsningene ennå ikke er lønnsomme i markedet. I statens avtale med Enova er målet tydelig: å bringe frem løsninger som over tid kan stå uten støtte. Når disse løsningene først er utviklet og modnet, blir de rimeligere og lettere tilgjengelige for både forbrukere og næringsliv. Nettopp derfor er virkemidler som Enova nødvendige for at prising skal fungere optimalt.
Det høres billig og effektivt ut å kjøpe og slette kvoter, men slik EUs kvotesystem fungerer i dag, ville det ikke hatt den effekten som forskerne antyder. EU har innarbeidet et system med mål om å balansere tilbud og etterspørsel etter kvoter (markedsstabiliseringsmekanismen). Som en del av systemet er det blant annet en mekanisme som sletter kvoter på nærmere angitte vilkår når det er overskudd i markedet. Hvis Norge hadde brukt 15 mrd. kroner på å kjøpe og slette kvoter i tidsperioden forskerne har undersøkt, ville vi kjøpt og slettet en god del kvoter som uansett ville blitt slettet gjennom denne mekanismen. Selv om man hadde lagt til grunn at kjøp og sletting av EU ETS-kvoter hadde hatt den effekten forskerne antyder, er det viktig å understreke at vi ikke nødvendigvis hadde kunnet regne utslippskuttene inn mot oppfyllelsen av Norges klimamål. For det første er Norge forpliktet til å oppfylle sitt utslippsbudsjett under innsatsfordelingsforordningen. Adgangen til å oppfylle dette utslippsbudsjettet gjennom sletting av EU-kvoter er begrenset. For det andre vil kvoteslettingen som utgangspunkt bli bokført på EUs utslippsregnskap, siden utslippsreduksjonene i all hovedsak hadde skjedd på EUs territorium. Det er generell adgang for alle til å kjøpe og slette kvoter i det europeiske kvotesystemet, men for at Norge skal godskrives effektene av et eventuelt statlig kjøp av kvoter må dette godkjennes av EU, som må trekke disse effektene fra i sin bokføring.
Rapporten viser også at Enova gjør svært mye bra. Forskerne trekker blant annet frem at Enova ikke gir støtte til prosjekter som uansett ville blitt gjennomført, og at de heller ikke gir mer støtte enn det som er nødvendig for å utløse prosjektene. Samtidig er det alltid rom for forbedringer.