Spørsmål

Mirell Høyer-Berntsen (SV): Statistisk sentralbyrå (SSB) har i sitt høringsinnspill pekt på feil og svakheter i statistikken om ungdomskriminalitet, med risiko for overtolkning av tall og et misvisende bilde av utviklingen.
Hvordan vurderer justisministeren betydningen av dette for dagens forståelse av ungdomskriminalitet, hvilke grep gjøres for å sikre et korrekt og kvalitetssikret kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling på feltet, og hvordan tas SSBs innspill hensyn til i departementets videre arbeid med tiltak?

Begrunnelse

Utviklingen i ungdomskriminalitet har de senere årene fått økt politisk og offentlig oppmerksomhet. Tiltak rettet mot barn og unge som begår, eller står i fare for å begå, kriminalitet reiser grunnleggende spørsmål om rettssikkerhet, forholdsmessighet og samfunnets ansvar for forebygging. Når politikken i stor grad retter seg direkte mot barn, stilles det særlig strenge krav til kunnskapsgrunnlaget som beslutninger bygger på.
Statistikk spiller en sentral rolle i både problemforståelse og politikkutvikling. Tall brukes til å beskrive utviklingstrekk og legitimere tiltak. Kvaliteten på statistikkgrunnlaget er derfor avgjørende. Dersom tall gir et skjevt eller misvisende bilde av utviklingen, kan det føre til prioriteringer og tiltak som ikke er treffsikre, og som i verste fall kan få negative konsekvenser for barn og unges rettigheter og videre livsløp.
I denne sammenheng er det vesentlig at Statistisk sentralbyrå (SSB), som har ansvar for offisiell statistikk, i sitt høringsinnspill har pekt på feil og metodiske svakheter i statistikken om ungdomskriminalitet. SSB viser blant annet til risiko for overtolkning av tallmaterialet og begrensninger i datagrunnlaget som kan gi et misvisende bilde av utviklingen. Når den sentrale faglige leverandøren av statistikk uttrykker slik bekymring, gir det grunn til å stille spørsmål ved hvilket kunnskapsgrunnlag politikkutviklingen på feltet bygger på.
På et område der tallene er sårbare for metodiske valg og endringer i registreringspraksis, understrekes behovet for varsomhet både i politisk kommunikasjon og i utforming av tiltak. Når tiltak retter seg mot barn og unge, må de vurderes i lys av barns særskilte rettsvern etter nasjonal og internasjonal rett, herunder FNs barnekonvensjon.
På denne bakgrunn er det nødvendig at justisministeren redegjør for hvordan SSBs påpekninger vurderes, hvilke konkrete grep som tas for å sikre et korrekt og kvalitetssikret kunnskapsgrunnlag, og hvordan dette vil bli tatt hensyn til i departementets videre arbeid med tiltak mot ungdomskriminalitet.

Svar

Astri Aas-Hansen: Jeg er opptatt av at vi skal ha en nøktern og balansert fremstilling av utfordringsbildet, særlig i møte med medieomtale som i enkelte tilfeller kan gi inntrykk av en mer entydig utvikling enn det statistikken alene gir grunnlag for. I denne sammenhengen bidrar Statistisk sentralbyrås (SSB) vurderinger til å nyansere bildet av det samlede omfanget av barne- og ungdomskriminaliteten.
Basert på det kunnskapsgrunnlaget vi har i dag, ligger vår overordnede forståelse av utfordringsbildet i hovedsak fast: I Norge er det en relativt liten andel barn og unge som begår kriminalitet. Samtidig peker både statistikk og erfaringsbasert kunnskap i retning av at det finnes en mindre gruppe barn og unge som gir særlig grunn til bekymring, blant annet ved at de begår gjentatt og/eller alvorlig kriminalitet.
Selv om SSBs tall viser at økningen ikke har vært like stor for de under 15 år som man kan få inntrykk av utfra kriminalstatistikken alene, indikerer både statistikken og de kvalitative vurderingene en viss økning over tid, både når det gjelder antall registrerte lovbrudd og alvorlighetsgraden i enkelte av handlingene.
Det er i denne sammenheng også viktig å understreke at regjeringens vurderinger og forslag til tiltak ikke baserer seg utelukkende på statistikk. Beskrivelsen av utfordringsbildet og behovet for tiltak bygger også på kvalitative vurderinger og erfaringskunnskap fra kommunene, politiet og andre aktører i justissektoren. For å få et helhetlig bilde benyttes også selvrapporteringsundersøkelser og undersøkelser av utsatthet.
Det er imidlertid stadig behov for mer kunnskap om utviklingstrekkene på dette området. Vi har blant annet derfor også bestemt at det skal settes i gang et forskningsprogram for å styrke kunnskapsgrunnlaget. Målet er å få en bedre og mer nyansert forståelse av både utviklingen over tid og kjennetegnene ved de mindre gruppene av barn og unge som står for gjentatt og alvorlig kriminalitet.