Spørsmål

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF): Kan finansministeren klargjøre hvordan mva fritaket for digitale aviser skal praktiseres, herunder hvordan totalproduktet skal avgrenses og hvilke målemetoder som skal ligge til grunn, slik at bransjen sikres forutsigbarhet og likebehandling?

Begrunnelse

Det er i dag uklarhet i mediebransjen om hvordan mva regelverket for digitale aviser skal forstås, særlig når det gjelder hva som inngår i det digitale totalproduktet og hvordan mengden nyhets og aktualitets innhold skal måles. Denne uklarheten skaper usikkerhet for redaktørstyrte medier og kan begrense utviklingen av moderne digitale nyhetsprodukter. Forutsigbare rammevilkår er avgjørende for medienes mulighet til å utvikle nye digitale produkter og sikre tilgang til redaktørstyrt journalistikk. Klare avgrensninger og tydelige målemetoder vil bidra til at regelverket praktiseres likt, og at bransjen kan planlegge og investere uten risiko for ulike tolkninger.

Svar

Jens Stoltenberg: Innledningsvis gjør jeg oppmerksom på at Mediebedriftenes Landsforening (MBL) ved e-post 15. januar i år, har anmodet om Finansdepartementes bekreftelse på at «åpent nyhets- og aktualitetsinnhold skal regnes som en del av totalproduktet», og videre om departementets vurdering av metode for «å måle mengden, både mht. innholdskravet «i hovedsak» og formatkravet «overveiende andel»».

På bakgrunn av formuleringen av spørsmålet og innholdet i henvendelsen fra MBL, samt sammenfall i tid, legger jeg til grunn at temaet for det skriftlige spørsmålet og henvendelsen er sammenfallende.

Jeg legger videre til grunn at uklarheten på området har sin bakgrunn i en sak til behandling i Skatteetaten som har vært fremme i media. Schibsted Media AS og Vend Marketplaces ASA (Vend) meddelte 23. oktober i fjor at Vend «har mottatt varsel fra Skatteetaten om potensiell ileggelse av merverdiavgift på omsetning av VG+ for perioden 2020 til 2024». Vend er tidligere eier av Schibsted Medias medievirksomhet.

Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan gå inn i konkrete saker som er til behandling i Skatteetaten. Når det gjelder de to problemstillinger som reises, kan jeg imidlertid knytte enkelte kommentarer til hva som tidligere er uttalt om problemstillingene som tas opp.

Til spørsmålet om avklaring av omfanget av totalproduktet, er dette i henvendelsen fra MBL formulert som et spørsmål om gratis tilgjengelige nyheter og aktualitetsstoff skal regnes med når man vurderer om det betalte innholdet oppfyller kravet i merverdiavgiftsforskriften om at fritaket bare omfatter publikasjoner som inneholder i hovedsak nyheter og aktualitetsstoff. Da forslaget om å utvide fritaket for papiraviser til å omfatte elektroniske nyhetstjenester, herunder elektroniske aviser ble fremmet, uttalte departementet følgende om temaet i Prop 1 LS (2015-2016) punkt 8.3.3:

«Det er en forutsetning for merverdiavgiftsplikt at det foreligger en omsetning, dvs. levering av varer eller tjenester mot konkret vederlag. Fritaket vil dermed kun omfatte nyheter og aktualitetsstoff som omsettes mot brukerbetaling. Dersom selger tilbyr nyhets- og aktualitetsstoff både gratis og mot betaling, må disse anses som separate ytelser.»

I høringssak om utvidelse av avisfritaket til å omfatte dybdejournalistikk, ble teamet aktualisert på bakgrunn av spørsmål fra flere høringsinstanser. I Prop. 1 LS (2019-2020)
 
kapittel 11.5 s. 46 flg. ble spørsmålene fra høringsinstansene svart ut på følgende måte:

«Departementet viser til at det berre er plikt til å berekne meirverdiavgift av omsetjing av varer og tenester, og ikkje av varer og tenester som det ikkje vert teke betaling for. Og det er publikasjonen som omsettast som skal vurderast opp mot vilkåra for fritak. I det nemnte tilfellet frå Fagpressa vil dette innebere at rolla som bidragsytar i samfunnsdebatten på andre måtar enn gjennom publikasjonen til «pluss-abonnentar» ikkje vil ha aktualitet ved vurdering av om omsetjinga til «pluss-abonnentar» er friteken.

(…)

Departementet meiner at det er den enkelte publikasjonen som omsettast mot brukarbetaling som skal vurderast opp mot vilkåra for fritaket. Har same medium fleire ulike publikasjonar er det innhaldet og andre forhold knytt til den enkelte publikasjonen som omsetjas mot brukarbetaling, som må oppfylle vilkåra for fritak.»

Jeg mener at uttalelsene om at det er den enkelte publikasjon som omsettes mot brukerbetaling som skal vurderes opp mot fritaket, klargjør hvordan «totalproduktet skal avgrenses». Denne forståelsen av avisfritaket er i tråd med prinsippet i merverdiavgiftsloven om at omsetning i lovens forstand bare omfatter tilfeller hvor det ytes et vederlag, jf. merverdiavgiftsloven §§ 3-1 første ledd og 1-3 første ledd bokstav a.

Til spørsmål om hvilke målemetoder som skal ligge til grunn, viser departementet til at vilkåret om at avisfritaket bare omfatter aviser som i hovedsak inneholder nyheter og aktualitetsstoff i dag følger av merverdiavgiftsforskriften § 6-1-1 som har utfyllende regler om fritaket for aviser. Forskriftsfesting av vilkåret skjedde i forbindelse med innførsel av merverdiavgiftsfritaket for elektroniske nyhetstjenester i 2016, men var ment å forskriftsfeste de vesentlige ulovfestede vilkårene som gjaldt for fritaket for aviser på papir.

Bruk av begrepet «i hovedsak» åpner for at det må utøves skjønn ved anvendelse av bestemmelsen. Ved høringen av forslag til bestemmelsen ga Skattedirektoratet uttrykk for noen utgangspunkter for utøvelsen av dette skjønnet, jf. Skattedirektoratets høringsnotat 21. desember 2015 . Senere er dette fulgt opp ved retningslinjer i Skattedirektoratets fellesskriv 26. februar 2016 til skattekontorene . Generelt er utgangspunktet på merverdiavgiftsområdet at bruk av begrepet «i hovedsak» innebærer en avgrensning til 80 pst. Retningslinjene på dette området gir ikke uttrykk for en slik absolutt avgrensning, men det vil likevel være naturlig å ha dette som utgangspunkt for en konkret vurdering i henhold til retningslinjene i Skatteetatens fellesskriv. Dette er også lagt til grunn av Borgarting lagmannsrett 22. januar 2026 i en ikke rettskraftig dom om det tilsvarende vilkåret for elektroniske nyhetstjenester.

Ut over dette nøyer jeg med å slå fast at utøvelsen av dette skjønnet kan være krevende, og at det må gjøres en samlet vurdering der en rekke momenter må vurderes konkret. Det er en generell utfordring med avvikende satser, fritak og unntak at grensene kan være krevende å fastslå. Skatteetaten vil kunne veilede de avgiftspliktige, og det vil være anledning for de avgiftspliktige til å be om en bindende forhåndsuttalelse etter skatteforvaltningsloven for å avklare de avgiftsmessige virkningene av en konkret planlagt disposisjon før den igangsettes.