Spørsmål

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF): Hvordan vil statsråden sikre at norske myndigheters kontroll og faglige aktsomhet ikke utvikler seg til en overreaksjon som hindrer barn som er frigitt for adopsjon fra å få en familie, og hvordan vil statsråden sørge for at saksbehandlingen balanserer nødvendig risikohåndtering med et forholdsmessig og riktig vurderingsgrunnlag?

Begrunnelse

Norske myndigheter har de siste årene tatt viktige grep for å sikre at internasjonale adopsjoner skjer på en trygg og forsvarlig måte, noe som er både nødvendig og positivt etter alvorlige funn i enkelte land. Samtidig rapporterer flere familier som er tildelt barn om svært lang saksbehandlingstid (en av disse familiene kan vi lese om på NRK.no, 17.januar), mangelfulle begrunnelser og avslag som tilsynelatende bygger på feil faktagrunnlag. Det skaper en bekymring for at norske myndigheter nå praktiserer regelverket på en måte som i praksis stopper adopsjoner også i saker der det ikke foreligger slike alvorlige risikofaktorer.

Svar

Lene Vågslid: Jeg har stor forståelse for at det er krevende for adoptivsøkere å stå i langvarige adopsjonsprosesser, og at det er vondt å få beskjed om at et tildelingsforslag ikke blir godkjent. Som statsråd kan jeg likevel ikke kommentere enkeltsaker på adopsjonsfeltet, eller årsakene til at konkrete adopsjoner ikke kan gjennomføres. Departementet styrer Bufdir overordnet og setter føringer for Bufdirs arbeid på feltet gjennom Prop. 1 S og tildelingsbrev med tilhørende instruks, samt ved bestillinger til direktoratet.

Bufdir skal sørge for god informasjon og forutsigbarhet for de involverte på feltet, og at adopsjonsprosessene er trygge, forsvarlige og ivaretakende.

Som adopsjonsmyndighet i Norge har Bufdir ansvar for at praksis ved internasjonale adopsjoner følger norsk lovgivning, FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen av 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.

I 2025 overtok Bufdir ansvaret for å foreta en grundig kontroll av dokumentasjonen i samtlige adopsjonssaker der et barn foreslås tildelt til norske adoptivsøkere. Dette ble gjort for å redusere den generelle risikoen som foreligger på utenlandsadopsjonsfeltet, og sikre at rettssikkerheten ivaretas. Før dette ble kontrollen gjort av adopsjonsorganisasjonene, mens Bufdir kun gikk inn i saker som gjaldt barn med særskilte behov.

Bufdir har strammet inn kravene til dokumentasjon i adopsjonssaker og skjerpet kontrollen på feltet, se blant annet omtale i Prop. 1 S (2024–2025) s. 63. Hver enkelt adopsjonssak må vurderes konkret, og det er viktig at nødvendig dokumentasjon foreligger i den enkelte sak. Adopsjon er et inngripende tiltak, og grundige vurderinger er sentralt for å ivareta rettssikkerheten til både barna og deres biologiske familier.

I 2025 har direktoratet vurdert at rettssikkerheten til barna og deres biologiske familier ikke er ivaretatt i tilstrekkelig grad i flere saker som gjelder tildelingsforslag fra Colombia. Bufdir har da stilt spørsmål til colombianske myndigheter for å innhente ytterligere informasjon. Direktoratet vurderer hvilke opplysninger det er behov for å etterspørre, og om opplysningene samlet sett gir grunnlag for å godkjenne tildelingsforslagene. Denne informasjonsinnhentingen kan medføre lengre saksbehandlingstid, men er nødvendig for å få sakene tilstrekkelig opplyst. I vurderingene ser Bufdir hen til sakens helhet, herunder hensynet til barnets beste. Enkelte mangler kan bli vurdert som for alvorlige til at det anses forsvarlig å gå videre med tildelingsforslaget.

Grundig kontroll underveis i en adopsjonsprosess er avgjørende for å motvirke mulige ulovligheter og uetisk praksis, og det ligger til Bufdirs rolle som sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1993 å treffe alle nødvendige tiltak for å hindre praksis som er i strid med konvensjonens formål.