Spørsmål

Simen Velle (FrP): Spørsmålsstiller har merket seg at såkalt post-kvalitativ analyse nå ser ut til å være akseptert som en vitenskapelig metode, blant annet ved NTNU.
Har forskningsministeren noen oppfatning om verdien av post-kvalitativ analyse som metode, og mener forskningsministeren at bruken av post-kvalitativ analyse bidrar til å styrke tilliten til forskning og akademia i befolkningen?

Begrunnelse

Post-kvalitativ analyse er en relativt ny og ganske radikal retning innen kvalitativ forskning som har vokst fram spesielt fra ca. 2010-tallet og fremover. Et vesentlig kjennetegn ved såkalt post-kvalitativ analyse er at den er basert på at teori springer ut av personlige eller kroppslige følelser. I Norge (spesielt innen pedagogikk, utdanningsvitenskap og samfunnsfag) ser man ofte emnenavn som «Kvalitativ og post-kvalitativ analyse» (f.eks. PLU8021 og PLU8022 på NTNU). Spørsmålsstiller finner det oppsiktsvekkende at NTNU har akseptert "post-kvalitativ analyse" som en vitenskapelig metode. Dette har blitt aktualisert de siste ukene av blant annet Sløseriombudsmannen og Nettavisen, i forbindelse med Barbie-rasismeforskningen hos NTNU.

Svar

Sigrun Aasland: Som forskningsminister hverken bør eller skal jeg blande meg inn i enkeltforskere, forskningsmiljøer eller forskningsinstitusjoners konkrete metodevalg. Akademisk frihet innebærer at kvalitetssikring av forskningen utføres av forskningsmiljøene selv, som har den faglige forutsetningen for å gjøre slike vurderinger. Jeg har tillit til at forskningsinstitusjonene sikrer at forskningen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer og holder høyt faglig nivå. I et åpent og kunnskapsbasert demokrati er det sentralt at forskere selv velger sine forskningsmetoder i henhold til etablerte vitenskapelige normer. Det er samtidig viktig for tilliten til forsking at forskere engasjerer seg i en åpen og kunnskapsbasert debatt med offentligheten for å formidle og drøfte sine forskningsresultater.
Jeg mener at det er spesielt viktig å hegne om akademisk frihet i en tid hvor dette prinsippet er under press i flere land rundt oss. Politiske føringer for valg av forskningsmetode vil være i strid med den lovfestede akademiske friheten: Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om innholdet i forskningen eller i det kunstneriske eller faglige utviklingsarbeidet. Den som har forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid som del av arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for forskningen sin eller utviklingsarbeidet sitt innenfor de rammene som er fastsatt i ansettelsesforholdet eller en særskilt avtale, se universitets- og høyskoleloven § 2-2. Dette fritar selvsagt ikke metode, forsker eller forskningsmiljø fra debatt og kritikk, og jeg ønsker diskusjoner om ulike forskningsmetoder velkommen.
Jeg er glad for at det er tverrpolitisk enighet om å hegne om akademisk frihet, slik det blant annet fremgår tydelig i Fremskrittspartiets partiprogram 2026 – 2029, side 67: «Akademisk frihet må sikres, og det må bli færre politiske føringer på sektoren. Det må legges til rette for meningsmangfold og fri forskning», samt på side 76: «Politiske føringer på forskning og forskningsmidler må reduseres. Frihet er en forutsetning for utvikling og fremskritt, og dette gjelder også innen akademia. Ytringsfrihet, forskningsfrihet og meningsmangfold er forutsetninger for et fungerende akademisk miljø.» Dette mener jeg er eksempler på utmerkete formuleringer og en god inngang til spørsmålet om verdien av og hensikten med akademisk frihet.