Begrunnelse

Etter et livreddende oppdrag er det ikke mulig, eller i alle fall svært vanskelig, for polititjenestepersoner å få vite resultatet av arbeidsinnsatsen når personen er overtatt av helsevesenet.
Et eksempel er at en savnet person blir funnet i skogen av en hundepatrulje. Hundepatruljen igangsetter hjerte-lunge-redning inntil ambulansen er på stedet, overtar personen og kjører vedkommende til nærmeste sykehus. Dersom hundepatruljen ønsker å få vite om personen overlevde den livreddende førstehjelpen som ble gitt i skogen, er det ikke mulig å få svar «pga taushetsplikten». Dermed får ikke hundepatruljen mulighet til å lære av erfaringer på åstedet når de ikke får vite hvordan resultatet ble.
Det er viktig å forsøke å redusere negative psykiske ettervirkninger så tidlig som mulig etter en opplevd hendelse. Men for polititjenestepersoner blir det utfordringer med dette når det gjelder informasjonsutveksling. Ved større psykiske belastninger i forbindelse med oppgaveløsning bør man se på informasjonsutveksling som et «need-to-know»-prinsipp og ikke et «nice-to-know».
Ved å opprette en ordning hvor f.eks. operasjonssentralene til helse (AMK) og politi, kunne enkel informasjon om resultat ha blitt utvekslet. Informasjon kunne bli lagt inn i politiets PO-system, og informasjonen kunne på en sikker måte tilfalle de som har behov for å vite.