Skriftlig spørsmål fra Arild Hermstad (MDG) til finansministeren

Dokument nr. 15:530 (2025-2026)
Innlevert: 19.11.2025
Sendt: 20.11.2025
Besvart: 27.11.2025 av finansminister Jens Stoltenberg

Arild Hermstad (MDG)

Spørsmål

Arild Hermstad (MDG): Kan statsråden redegjøre for hvilke vedtak som kan fattes for å redusere eller fjerne risikoandelen i Norfunds Klimainvesteringsfond, og begrunne hvorfor klimainvesteringsmandatet og utviklingsmandatet er besluttet å ha lik risikoandel (25 prosent) til tross for antatt ulike risikoprofiler?

Begrunnelse

Ber finansministeren om en fullstendig besvarelse fordi svarene på budsjettspørsmål 134 (21.10.2025) og 288 (22.10.2025) fra Finanskomiteen/MDGs fraksjon ikke besvarer de konkrete spørsmålene. For spørsmål 134 gis kun en generell begrunnelse for historisk nivå på risikoandelen, uten å klargjøre hvilke vedtak som kan fattes for å redusere andelen risikokapital, verken for 2026 eller med tilbakevirkende kraft. For spørsmål 288 gis ingen begrunnelse for hvorfor klimainvesteringsmandatet og utviklingsmandatet er besluttet å ha lik risikoandel (25 prosent), til tross for antatt ulike risikoprofiler grunnet ulike mandater og geografiske fokus.
En fast risikoandel på 25 prosent for begge mandater er etter vårt syn uhensiktsmessig. Klimainvesteringer har typisk høyere teknologisk og markedsmessig risiko, men lavere politisk risiko enn tradisjonelle utviklingsprosjekter. En standardisert sats overser disse forskjellene og begrenser muligheten til å tilpasse risiko til prosjektets karakter og samfunnsnytte. Internasjonal praksis viser at dynamiske risikorammer gir bedre styring.0
I tillegg skaper dagens ordning budsjettrelaterte og solidaritetsmessige utfordringer. Som påpekt i Langsikt-notatet «Slik bør Norfund oppskaleres», føres 100 prosent av kapitalinnskudd til Norfund over bistandsbudsjettet, mens kun 25 prosent regnes som utgift på statsbudsjettet. Dette gir et misvisende bilde og kan binde opp midler som burde gå til andre utviklingsformål. Regjeringens 1-prosentmål for bistand kan dermed bli en binding som hindrer nødvendig opptrapping av klimafondet. Det er også etablert presedens for differensiering: Ukraina-mandatet har en annen risikoandel (50 prosent), noe som viser at ulike mandater kan og bør ha ulike krav. Norfund har dessuten opparbeidet betydelig egenkapital og overskudd, som kan brukes som tapsbuffer. Det er derfor ikke faglig grunnlag for å kreve nye tapsavsetninger basert på en fast norm.
Vi mener derfor at risikoandelen bør vurderes fleksibelt og mandatsbasert, og at dagens praksis med en standardisert 25 prosent risikoandel bør endres eller fjernes.

Jens Stoltenberg (A)

Svar

Jens Stoltenberg: Rammeverket for finanspolitikken skiller mellom ordinære utgifter og lånetransaksjoner. Ordinære utgifter på statsbudsjettet finansieres med skatte- eller oljeinntekter og slår ut i handlingsrommet i finanspolitikken. Ordinære utgifter veies opp mot hverandre i budsjettprosessen. Lånetransaksjoner er formuesomplasseringer og prinsipielt sett å betrakte som utlån fra statskassen. Lånetransaksjonene finansieres ved at staten tar opp lån. God og konsistent praksis for budsjettering av lånetransaksjoner er viktig for å unngå omgåelser av handlingsregelen og for å ivareta statsbudsjettets funksjon som finanspolitisk styringsverktøy.

Med virkning fra 1. januar 2020 ble det presisert i § 7 annet ledd i lov om Statens pensjonsfond at «Staten skal ikke lånefinansiere utgifter på statsbudsjettet så lenge det er midler i Statens pensjonsfond utland.» Med utgifter menes ordinære utgifter til drift, investeringer og overføringer til private, kommuner og fylkeskommuner, som inngår i det oljekorrigerte underskuddet. For at hensynet til handlingsregelen og statsbudsjettet som finanspolitisk styringsverktøy skal ivaretas, er det fastsatt to vilkår for at en bevilgning skal kunne budsjetteres som lånetransaksjon:
1. Tiltaket må gi en forventet avkastning som svarer til risikoen ved plasseringen.
2. Avkastningen må være finansiell og stamme fra inntekter i et marked.

Begge vilkårene må normalt være oppfylt for at en bevilgning skal kunne budsjetteres som lånetransaksjon. At tiltaket må gi en forventet avkastning som svarer til risikoen innebærer at staten må kunne kreve like godt betalt for risikotaking som det en finansiell investor ville kreve i samme situasjon. Differansen mellom statens forventede avkastning fra investeringen og markedsmessig avkastning, utgjør en forventet mindreavkastning. Denne mindre¬avkast-ningen er sentral i vurderingen av riktig budsjettmessig håndtering. Dersom det forventes en mindreavkastning, er kravene til budsjettering som lånetransaksjon ikke oppfylt. Så lenge vilkårene for å budsjettere som en lånetransaksjon ikke er møtt, er hovedregelen at hele beløpet skal budsjetteres som en ordinær utgift. Det er likevel praksis for at det kan budsjetteres med en andel som ordinær utgift og det resterende som en lånetransaksjon.

For statlige virkemidler der staten skal gjøre noe annet enn det som vil bli realisert i markedet, kan ikke staten forvente samme avkastning som en privat investor ville kreve. Hadde avkastningen vært god nok til å svare til risikoen, ville private investorer gjennomført investeringen. I tråd med instruksen til Norfund er nettopp formålet til Klimainvesterings¬fondet å utløse investeringer «som ellers ikke ville bli gjennomført». Det innebærer forvent¬nings-messig lavere avkastning enn hva markedet ville kreve for tilsvarende risiko, og dermed må kapitalen budsjetteres med en andel risikokapital (ordinær utgift). Dersom det skal bevilges kapital til klimainvesteringsfondet uten risikokapital, må mandatet endres slik at investeringene ikke lengre skal utløse investeringer som ellers ikke ville blitt gjennomført, og erstattes av et mål om høyest mulig avkastning for en gitt risiko. Da vil ikke fondet lengre være et virkemiddel i utviklingspolitikken, men en ren formuesplassering fra statens side.

For mange virkemidler/tiltak er det på starttidspunkt begrenset informasjon om markedsmessig avkastning, forventet avkastning og risiko i prosjektet. Andelen som skal bevilges som ordinær utgift (risikokapital) fastsettes derfor sjablongmessig. For både Norfunds utviklingsmandat og klimainvesteringsfondet er sjablongen for risikokapital satt til 25 pst. (ordinær utgift). De resterende 75 pst. av bevilgningen budsjetteres som lånetransaksjon. Norfund benytter alle midler som bevilges over statsbudsjettet på kap. 165 Norfund, inkludert risikokapitalen på 70-postene, til investeringer i tråd med formålet. Ettersom alle midler investeres, vil ikke en eventuell endring selv med tilbakevirkende kraft ha innvirkning på Klimainvesteringsfondets disponible investeringsmidler.

For utviklingsmandatet er andelen risikokapital historisk betinget, blant annet med bakgrunn i tidligere retningslinjer om hva som ble regnet som bistand. Siden fordelingen fastsettes sjablongmessig, kan virkemidler med noe ulik risiko og avkastning likevel ha samme andel budsjettert som ordinær utgift.