Skriftlig spørsmål fra Frank Edvard Sve (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:63 (2025-2026)
Innlevert: 09.10.2025
Sendt: 13.10.2025
Besvart: 20.10.2025 av helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre

Frank Edvard Sve (FrP)

Spørsmål

Frank Edvard Sve (FrP): Korleis vurderer statsråden dagens handsaming av klager med tanke på å sikre uavhengig og upartisk klagehandsaming, og korleis meinar statsråden at dagens praksis i klagesaker bidrar til god forvaltningsskikk og god rettstryggleik for innbyggarane?

Begrunnelse

Eg har fått tilbakemelding frå fleire som sender klage på helsehjelp til statsforvaltar, der statsforvalter ikkje handsamar, eller tek stilling til innhaldet i klagen.

Statsforvaltar sender istaden klagen vidare til sjukehus det vert klaga på, for vidare oppfølging.

Statsforvaltar uttalar også at det er normal praksis at statsforvaltar overlet til behandlande sjukehus å følge opp klagen på helsehjelp. Altså det organ som det vert klaga på, skal handsame sin eigen klage.

Eg kan ikkje sjå at dette er i tråd med god forvaltningsskikk. Klageinstituttet må sørge for rettstryggleik for innbyggarane og bidra til at tilliten til forvaltninga vert oppretthalden.

For at tilliten til offentlege tenester skal kunne oppretthaldast vil det vere viktig at klagehandsaminga er uavhengig for å sikre tilliten til klageinsituttet og viktige velferdstenester.

Pasient og brukarrettigheitslova gir alle rett til forsvarleg helsehjelp, informasjon, innsyn i journal samt klageadgang. I praksis kan det sjå ut som dette ikkje blir oppfølgt, spesielt med tanke på klageadgangen.

Det kan også vere krevande å sikre uavhengigheit og tillit til systemet når det kan være nære band mellom helseforetak og statsforvaltar. Spesielt viktig vil det være å bidra til god tillit når staten sjølv er sett til å kontrollere statleg verksemd. Det handlar om god rettstryggleik for innbyggarane

Jan Christian Vestre (A)

Svar

Jan Christian Vestre: Korleis statsforvaltaren skal handtere førespurnader frå pasientar, brukarar og pårørande, kjem an på kva slags førespurnad det er snakk om. Det er forskjellar i krava til sakshandsaming om ei sak er å vurderast som ei klage på rettar eller ein oppmoding om tilsyn/tilsynsak.

Etter pasient- og brukarrettigheitslova § 7-2 har pasientar og brukarar rett til å klage til statsforvaltaren dersom dei meiner ein rett etter pasient- og brukarrettigheitslova ikkje er oppfylt. Kva for rettar ein kan klage på manglande oppfylling av, går fram av pbrl. § 7-2 første ledd. Det kan til dømes dreie seg om at ein ikkje har fått den hjelpa ein har krav på (ev. av riktig nivå, omfang, innan rimeleg tid, mv.). Slike klager kallast rettigheitsklager, og vert i utgangspunktet handsama etter reglane i forvaltingslova. Klaga skal sendast til den tenesta eller behandlaren som har fatta enkeltvedtaket eller avgjerda om behandling, slik at dei får høve til å eventuelt gjere om avgjerda og gje klagaren medhald. Dersom tenesta eller behandlaren ikkje gjer om avgjerda si, vert klaga sendt vidare til statsforvaltaren som klageinstans for rettigheitsklager. Statsforvaltaren må som klageinstans gjere ei uavhengig klagehandsaming og ta stilling til desse klagene, og vil sende klagaren eit skriftleg svar.

Etter pasient- og brukarrettigheitslova § 7-4 har pasientar, brukarar og i nokon tilfelle næraste pårørande, rett til å oppmode statsforvaltaren om tilsyn. Det vil seie å be statsforvaltaren om å vurdere å opne tilsynssak for å vurdere om tenesta eller behandlaren har gjort pliktbrot eller svikta i helsehjelpa. Dette kan være aktuelt til dømes dersom ein meiner ein har fått feil diagnose/behandling/medisin/dose. I daglegtala omtalast dette og ofte som å klage på helsehjelpa som er gjeven, men ein klager ikkje på vedtak eller formelle avgjersler, pasienten/brukaren er ikkje part i saka, og statsforvaltaren er ikkje klageinstans som må behandle klagen. Statsforvaltaren vurderar oppmodingar om tilsyn som tilsynsmynde, og sakshandsaminga for slike oppmodingar om tilsyn er regulert i pbrl. § 7-4 a. Bestemmelsen seier at det er opp til statsforvaltaren å prioritere kva for oppmodingar som skal følgast opp med tilsyn, og på kva måte. Bestemmelsen presiserar og at dei mest alvorlege sakene skal få høg prioritet og ei raskare sakshandsaming.

Stortinget vedtok endringar i sakshandsamingsreglane i § 7-4 a ved behandlinga av Prop. 57 L (2021–2022) Endringer i helsepersonelloven, pasient- og brukerrettighetsloven mv. (administrative reaksjoner, tilsynsmyndighetenes saksbehandling av henvendelser om pliktbrudd m.m.), som var verksam frå 1. juli 2022. Det går fram av forarbeida at føremålet med lovendringane mellom anna var å leggje til rette for eit meir effektivt og førmålstenleg tilsyn. I proposisjonen sitt punkt 4.5 går fram det at lovendringane skal gje tilsynsmyndene eit større handlingsrom til å prioritere oppmoding om tilsyn. Det går fram og av proposisjonen sitt punkt 10.3 at dersom statsforvaltaren meiner helse- og omsorgstenesta er nærast til å svare førespurnaden, kan den vidaresende til relevant verksemd.

Oppmodingar om tilsyn etter pasient- og brukarrettigheitslova § 7-4 omfattar eit stort saksomfang, som varierar både i kompleksitet og alvor. Det er viktig at tilsynsmyndet nyttar fleire framgangsmåtar enn skriftlege utgreiingar og vurderingar av lovlegheit der dette er meir føremålstenleg for å bidra til å styrke tryggleiken og kvaliteten i helse- og omsorgstenestene, og folket sin tillit til helse- og omsorgstenesta.

Eit døme på ei god og rask oppfølging kan være å oversende oppmodingar om tilsyn til behandlingsstaden, med informasjon om at statsforvaltaren vil følgje med på behandlingsstaden si handtering, og vurdere om denne er i tråd med krava til systematisk styring og forbetringsarbeid. Videre vil ei slik vurdering av behandlingsstaden sitt kvalitetsarbeid om naudsynt kunne vere ein lovlegheitskontroll, jf. krava til internkontroll i helsetilsynslova § 5 og føresegn om leiing og kvalitetsforbetring.

Statsforvaltarane må til ei kvar tid gjere prioriteringar mellom ulike føremål når det gjeld eigen ressursbruk. Embeta er mellom anna nøydd til å prioritere dei sakene der ein pågåande praksis kan utsetje framtidige pasientar og brukarar for alvorleg svikt, og der bruk av tilsynsmyndet sine ulike verkemiddel er naudsynt for å nå målet. Kva statsforvaltaren har kapasitet til å gjera er likevel eit ressursspørsmål, og statsforvaltarane er i ein pressa ressurssituasjon. I statsbudsjettet for 2026 føreslår difor regjeringa å styrke statsforvaltarane med 40,5 mill. kroner på helseområdet for å sikre at dei skal kunne gjere oppgåvene sine på ein god måte.