Begrunnelse

Ytringsfriheten er en grunnpilar i det norske demokratiet og er tydelig nedfelt i Grunnloven § 100. Likevel har vi eksempler fra nyere historie hvor sentrale norske politikere ikke forsvarte denne verdien tydelig og prinsipielt, da det virkelig gjaldt.
Under karikaturkrisen i 2006 ble redaktør Vebjørn Selbekk og hans familie utsatt for alvorlige trusler etter at avisen Magazinet trykket de danske Muhammed-tegningene. I stedet for å gi et klart forsvar for ytringsfriheten, valgte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og statsminister Jens Stoltenberg å beklage at muslimer følte seg krenket, og karakterisere publiseringen som en «gal handling». Dette ble oppfattet som en form for ansvarsfraskrivelse og ettergivenhet overfor krefter som brukte vold og trusler for å kneble frie ytringer. Flere medieledere og politikere har i ettertid beklaget sin unnfallenhet, men Støre og Stoltenberg har så langt ikke gjort det.
I lys av dette, og med tanke på den økte betydningen av ytringsfrihet i møte med autoritære og totalitære strømninger, er det viktig at norske myndigheter tydelig forsvarer ytringsfrihet, også i ettertid. Det handler ikke om å forsvare alt som blir sagt, men retten til å si det, uten å bli truet til taushet.
Kulturministeren har et særlig ansvar for å ivareta og styrke ytringsfriheten i Norge og La nylig frem regjeringens strategi for å beskytte ytringsfriheten.