Skriftlig spørsmål fra Sigbjørn Gjelsvik (Sp) til kommunal- og distriktsministeren

Dokument nr. 15:3191 (2024-2025)
Innlevert: 24.09.2025
Sendt: 25.09.2025
Besvart: 02.10.2025 av kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran

Sigbjørn Gjelsvik (Sp)

Spørsmål

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Hvordan mener statsråden at hensynet til forutsigbarhet for tiltakshavere som sender inn byggesøknad etter gjeldende reguleringsplan kan ivaretas på best mulig måte, i tilfeller der kommunale planer endres i perioden mellom innsendt søknad og endelig vedtak om byggetillatelse, og det samtidig ikke vedtas midlertidig forbud mot tiltak innen fristen?

Begrunnelse

Etter plan- og bygningsloven § 21-7 første ledd må kommunen avgjøre en søknad innen 12 uker etter at fullstendig søknad foreligger. Dersom kommunen overskrider 12-ukersfristen, skal plangrunnlaget ved fristens utløp legges til grunn. Dette gjelder ikke dersom tiltakshaveren innen utløpet av fristen har mottatt forhåndsvarsel om midlertidig forbud mot tiltak, og dette forbudet deretter blir vedtatt innen åtte uker, jf. § 13-1 første ledd. Vedtak om midlertidig forbud mot tiltak er et fullt legitimt styringsverktøy, som tidvis er påkrevd å nyttiggjøre seg av. Sivilombudet har imidlertid påpekt at det finnes eksempler på kommuner som har brukt lang tid på saksbehandlingen, uten at det foreligger et slikt midlertidig forbud.
Dersom plangrunnlaget endres underveis i prosessen, så er det iht. pbl. § 21-7 plangrunnlaget på vedtakstidspunktet som legges til grunn. Dette kan skape en situasjon der tiltakshavere, som har sendt inn en søknad i tråd med gjeldende reguleringsplan, likevel risikerer å få avslag dersom kommunen endrer planen før vedtaket fattes. Dette reiser spørsmål om forutsigbarhet for tiltakshavere. Sivilombudet har tidligere påpekt at en slik rettstilstand kan være uheldig, fordi den åpner for at kommuner kan trenere saksbehandlingen i påvente av ny plan. Samtidig er det viktig å ivareta kommunenes behov for å styre arealbruken gjennom planlegging. Statsråden bes redegjøre for hvordan departementet vurderer denne problemstillingen, og hvordan man vil balansere hensynet til forutsigbarhet for tiltakshavere opp mot kommunenes planmyndighet.

Bjørnar Skjæran (A)

Svar

Bjørnar Skjæran: Bestemmelsen som stortingsrepresentanten viser til, ble vedtatt i 2017. Bakgrunnen for endringen var den gang Sivilombudsmannens kritiske uttalelser i saker hvor kommunen hadde gått utover den lovpålagte 12-ukersfristen, og lagt til grunn et nytt og annet rettsgrunnlag for vedtaket enn det som gjaldt da fristen utløp. Sivilombudsmannen var av den oppfatning at den som planlegger et tiltak i samsvar med gjeldende arealplan, lov og forskrift, normalt også må kunne forvente at søknader om byggetillatelse blir behandlet etter rettssituasjonen ved utløp av fristen for behandling av søknaden.
Hele intensjonen med lovendringen i 2017 var altså å styrke forutsigbarheten og rettssikkerheten til tiltakshaver. Endringen fikk også et bredt flertall på Stortinget, og jeg tillater meg her å gjengi hva flertallet, deriblant Senterpartiet, uttalte i Innst. 181 L (2016–2017):

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er riktig å styrke tiltakshavers rettsstilling i de tilfeller der kommunen overskrider 12-ukersfristen for behandling av byggesøknader etter pbl. § 21-7. Endringen innebærer at kommunen ikke kan legge annet plangrunnlag til grunn for behandlingen av søknaden enn det som gjaldt da fristen utløp.
Flertallet viser til at det videre foreslås begrensninger i kommunens adgang til å vedta midlertidig forbud mot tiltak etter fristens utløp. De foreslåtte begrensningene skal ikke gjelde statlige bygge- og deleforbud etter pbl. § 13-4. Flertallet viser til at det bør være et grunnleggende prinsipp at den som planlegger tiltak i samsvar med gjeldende arealplan, lov og forskrift, normalt kan forvente at søknader om byggetillatelse blir behandlet etter rettssituasjon ved utløpet av fristen for behandling av søknaden.»

Jeg mener det ikke er tvil om hva som er lovens intensjon og virkning. Jeg har heller ikke inntrykk av at bestemmelsene misforstås. Departementet har – med bakgrunn i kontakt med byggenæringen - inntrykk av at tiltakshaverne er tilfredse med bestemmelsen.
Fra kommunens ståsted ser jeg at bestemmelsen kan være krevende, og at det i perioder med stort arbeidspress kan bli mye å passe på.
Jeg utelukker ikke at det i kommuner med mange byggesøknader, og knappe saksbehandlingsressurser, kan være en viss fare for at bestemmelsen fører til at byggesøknader som ellers ville ha blitt avslått, likevel må innvilges. Jeg mener derfor at kommunene må ha gode mottaksrutiner og så tidlig som mulig etter at søknaden er mottatt, gjøre en foreløpig vurdering av om det vil få uheldige følger dersom søknaden innvilges. En slik mottakskontroll er særlig viktig i områder hvor kommunen er i ferd med å revidere gjeldede arealplaner.
Lovreglene er ment å balansere hensynet til forutsigbarhet mot hensynet til kommunens behov for å styre arealdisponeringen i ønsket retning. Departementet har så langt ikke sett behov for å ta bestemmelsene i loven opp til ny vurdering. Dersom kommunen ønsker å sikre seg bedre for å ivareta behovet for å styre arealbruken gjennom planlegging, kan den legge ned forbud mot tiltak i områder hvor arealplanen er under revisjon.