Skriftlig spørsmål fra Sigbjørn Gjelsvik (Sp) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:3061 (2024-2025)
Innlevert: 31.08.2025
Sendt: 01.09.2025
Rette vedkommende: Næringsministeren
Besvart: 09.09.2025 av næringsminister Cecilie Myrseth

Sigbjørn Gjelsvik (Sp)

Spørsmål

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Vil statsråden ta initiativ til å endre maksimalprisforskriften slik at turer med personer i rullestol får likt påslag i hele landet?

Begrunnelse

NRK har i sommer belyst de store forskjellene i pris på drosjeturer for rullestolbrukere. Mens maksimalprisforskriften setter grense på 63 kr. for påslag for rullestol, har ulike drosjeselskap i de 37 kommunene som er unntatt maksimalprisforskriften langt høyere påslag.

Dette medfører at rullestolbrukere både betaler vesentlig mer for drosjeturer enn andre og at TT-kortet brukes opp langt raskere i disse kommunene. Norges Handikapforbund har kritisert dette og mener regelverket er diskriminerende.

Maksimalprisforskriften gjelder ikke i kommuner med 20 000 innbyggere eller flere, og befolkningstetthet på 80 innbyggere per km2. Det medfører at en drosjetur med rullestol kan koste vesentlig mer i disse kommunene enn i nabokommunen.

I den nylig vedtatte “Forskrift om midlertidige maksimalpriser for løyvepliktig drosjetransport med motorvogn som ikke er forhåndsbestilt” må selskapene forholde seg til et maksimalt påslag på 63 kr for turer med rullestol. Men ifølge Handikapforbundet er det få slike taxier på holdeplasser og det er derfor sjelden praiing på holdeplasser blir benyttet av rullestolbrukere.

Mange rullestolbrukere har både lavere inntekt og høyere utgifter enn befolkningen forøvrig. Intensjonen med maksimalprisforskriften er å sikre forutsigbarhet og hindre urimelige prisutslag. Dette bør også gjelde for funksjonshemmede.

Cecilie Myrseth (A)

Svar

Cecilie Myrseth: Maksimalprisforskriften («forskriften») gjelder i utgangspunktet for hele landet. Det er imidlertid noen unntak fra dette. For eksempel gjelder ikke forskriftens kapittel 2 for drosjetransport i kommuner med 20 000 innbyggere eller flere, og med en befolkningstetthet på 80 innbyggere per km2 eller høyere. Slike områder omtales heretter som «sentrale områder». Grunnen til at maksimalprisforskriftens kapittel 2 ikke gjelder i sentrale områder, er at det antas å være et tilstrekkelig antall tilbydere av drosjetjenester og andre transporttjenester til at det blir en reell konkurranse om å tilby transport til forbrukere. I andre områder antas det å være begrenset konkurranse om å tilby transporttjenester, og at det dermed er en risiko for at aktørene vil ta urimelig høye priser i fravær av maksimalprisregulering.

Maksimalprisforskriftens kapittel 2 setter begrensninger for hvor høye takster og tillegg som kan tas for løyvepliktig drosjetransport med motorvogn i områder med lav befolkning og befolkningstetthet, og hvor det er fire eller færre passasjerer. Etter § 11 kan det kreves tillegg på inntil 63 kroner per tur for drosjetransport av passasjerer som sitter i rullestol under transporten. Maksimalpriser er et inngripende tiltak som kan ha negative virkninger for både forbrukere og dem som tilbyr den regulerte varen eller tjenesten. Hvis maksimalprisene settes på et feil nivå, kan det føre til økte priser og/eller redusert tilgang. Maksimalpriser bør derfor kun brukes hvis det ikke finnes mindre inngripende tiltak.

Regjeringen har igangsatt et omfattende arbeid for å øke seriøsiteten i drosjebransjen og på den måten gi kundene et bedre drosjetilbud. Det er blant annet gjeninnført krav om fagkompetanse hos innehavere av drosjeløyve, krav om sentraltilknytning og krav om bankgaranti. Regjeringen har også innført midlertidige maksimalpriser for praiing av drosje i sentrale områder. Tiltakene skal bidra til å luke ut useriøse aktører fra markedet.

Siden 2014 har det vært en nedgang i antall rullestoltilpassede biler. Å innføre et maksimalt tillegg for drosjetransport av passasjerer som sitter i rullestol, kan føre til at drosjetilbudet for rullestolbrukere svekkes ytterligere. Grunnen til det er at det vil bli mindre attraktivt for drosjeselskaper å investere i rullestoltilpassede drosjer og å tilby drosjetransport til rullestolbrukere, blant annet fordi det vil ta lengre tid å få dekket inn investeringen en rullestoltilpasset bil representerer.

De aktørene som likevel velger å tilby rullestoltransport, kan potensielt omgå regelverket gjennom å øke sine øvrige takstelementer (for eksempel pris per kilometer kjørt) for transport av rullestolbrukere. For å unngå at rullestolbrukere får høyere drosjepriser enn andre, vil det derfor antageligvis måtte innføres maksimalpriser for alle takstelementene ved forhåndsbestilling av drosjetransport av passasjerer som sitter i rullestol.

Regjeringen er opptatt av at grupper som er særlig avhengige av drosjetransport har tilgang til et godt og rimelig drosjetilbud. Regjeringen vurderer at dette oppnås best med andre tiltak enn gjennom et maksimalt tillegg for rullestoltransport i hele landet. For å bidra til et bedre tilbud til personer med nedsatt funksjonsevne har regjeringen allerede fritatt rullestoltilpassede drosjer fra engangsavgiften. Undersøkelser gjort etter at tiltaket ble innført, viser at det allerede kan ha motvirket nedgangen i antall rullestoltilpassede biler. Regjeringen har også innført krav om at drosjesentraler må sørge for at en tilstrekkelig andel av drosjene som er tilknyttet dem, er rullestoldrosjer. Dersom sentralene ikke har en tilstrekkelig andel tilknyttede rullestoldrosjer, kan fylkeskommunene pålegge retting.

Drosjetilbudet vil variere mellom ulike geografiske områder. Dersom fylkeskommunene vurderer at det i enkelte områder ikke er et tilfredsstillende tilbud, herunder til rullestolbrukere, kan de iverksette tiltak. Fylkeskommunene kan om nødvendig utlyse kontrakter om enerett med krav om rullestoltilpassede drosjer.