Skriftlig spørsmål fra Rasmus Hansson (MDG) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2993 (2024-2025)
Innlevert: 22.08.2025
Sendt: 25.08.2025
Rette vedkommende: Klima- og miljøministeren
Besvart: 01.09.2025 av klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen

Rasmus Hansson (MDG)

Spørsmål

Rasmus Hansson (MDG): Har regjeringen anslått provenytap for staten ved å ikke avgiftsbelegge utslipp av mikroplast og andre miljøgifter som havner i natur og i menneskers kropper som følge av industriell virksomhet og produkter som selges på markedet i dag, og har helsemyndighetene anslått årlige kostnader for helsevesenet i Norge som følge av at innbyggere eksponeres for mikroplast og ulike miljøgifter som PFAS?

Begrunnelse

I dag er det helt gratis for ulike typer industri og bedrifter å slippe ut store mengder mikroplast, pfas, og andre miljøgifter direkte i deres virksomhet eller gjennom produkter som selges til forbrukere. Tall fra 2020 anslår at det slippes ut rundt 19000 tonn med mikroplast årlig i Norge. Dette bryter i praksis med forurenser-betaler prinsippet, som bl.a er gjeldende for industri som slipper ut co2. Miljøgiftene som er nevnt havner senere i mat, drikke og mennesker der de enten ikke bryter ned eller bryter ned svært sakte, og kan ha store helsemessige kostnader for samfunnet, som i dag utelukkende betales av skattebetalere gjennom at helsevesenet tar regningen for behandling av sykdom som kan være relatert til eksponering. Det er ukjent hvor mye staten taper årlig på å ikke sørge for at de som står bak slik forurensning gjennom produksjon og salg av slike produkter betaler en rettmessig sum for dette, med mindre slike produkter enten reguleres strengere eller fases ut.

En ny studie publisert i Lancet viser at kostnadene for samfunnet årlig fra helseskader som følge av plast kan utgjøre astronomiske 15000 milliarder årlig(https://www.theguardian.com/environment/2025/aug/03/world-in-15tn-plastics-crisis-hitting-health-from-infancy-to-old-age-report-warns). Anslaget gjelder kun noen få plasttyper, og kostnadene kan reelt sett være høyere. Det er uklart hva slike kostnader er estimert til årlig i Norge, og hvorvidt helsemyndighetene sitter på anslag her, eller om det pågår arbeid med å utarbeide slike oversikter. Det er oppsiktsvekkende at private aktører fosser markedet med nye plasttyper som ikke er regulert, og som kan ha ukjente helseeffekter i negativ forstand. Så langt henger myndighetenes arbeid med regulering svært langt bak, og det er heller ikke konkrete forslag på bordet for å gjennomføre grep for å få bukt med dette per dags dato. Regjeringen har ikke gjennomført aktive grep i Norge under denne stortingsperioden for å regulere dette strengere, på tross av at man de siste årene har funnet mikroplast i alle menneskets organer, og at forskningen tyder på at plast i kroppen kan ha sammenheng med flere ulike sykdommer.

Andreas Bjelland Eriksen (A)

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Jeg deler bekymringene rundt eksponering for PFAS-er og andre miljøgifter samt utslipp av mikroplast til miljøet. Norske miljømyndigheter har lenge jobbet for stans i bruk og utslipp av miljøgifter inkludert PFAS-er og for å redusere utslipp av mikroplast. Avgift har ikke vært vurdert som det mest effektive virkemiddelet for å begrense utslipp av mikroplast og tilhørende kjemikalier i Norge, og derfor har Regjeringen heller ikke anslått provenytap for staten ved å ikke avgiftsbelegge slike utslipp.

Prinsippet om at forurenser skal betale innebærer ikke nødvendigvis at forurenser må ilegges en avgift. Forurensning reguleres på flere måter, for eksempel med direkte forbud, tillatelser med vilkår om volum, grenseverdier/utslippsgrenser, utvidet produsentansvar mv.

Forurensningsloven med tilhørende forskrifter regulerer utslipp fra virksomheter i Norge. Virksomheter med tillatelse til forurensende virksomhet ilegges ikke avgift for utslipp som er tillatt, virksomheten må imidlertid dekke kostnadene knyttet til oppfyllelse av utslippskravene. Ut over dette er alle som har en tillatelse til forurensende virksomhet forpliktet til kontinuerlig å jobbe for å redusere sine utslipp. Konkret er det ikke gitt tillatelse til utslipp av plast/mikroplast, men enkelte bedrifter har tillatelse til utslipp av suspendert stoff hvor plast/mikroplast utgjør en andel av utslippet. Suspendert stoff er en samlebetegnelse for utslipp av partikler med ulikt opphav. Miljødirektoratet ser nå på mulighetene for å regulere utslipp av mikroplast i tillatelser hos relevante bedrifter.

Helsemyndighetene har per i dag ikke tall for kostnader for helsevesenet i Norge som følge av at innbyggere eksponeres for mikroplast og miljøgifter, men Folkehelseinstituttet deltar i flere EU-prosjekter som ser på elementer av dette. Sykdomsbyrde og tidlig død er en del av arbeidet, mens den sosioøkonomiske byrden er veldig kompleks å vurdere.

Den mest effektive reguleringen for et giftfritt miljø og trygge forbrukerprodukter skjer gjennom internasjonalt samarbeid, også fordi handel med produkter skjer på tvers av landegrensene. På globalt og regionalt nivå jobber Norge med initiativer og regelverksutvikling på flere områder, som direkte eller indirekte kan begrense utslipp av mikroplast. For eksempel er bruken av tilsatt mikroplast forbudt gjennom kjemikalieregelverket REACH, og det er nylig politisk enighet i EU om regelverk om forebygging av tap av plastpellets for å redusere mikroplastforurensning. Regjeringen arbeider også for å få på plass en ambisiøs global plastavtale med tiltak som kan redusere mikroplastutslipp og tilhørende farlige kjemikalier. PFAS og andre miljøgifter reguleres gjennom ulike kjemikalieregelverk som REACH og POPs-forordningen, samt produktspesifikke regelverk for matkontaktmateriale, kosmetikk, leketøy og EE-produkter. Dette er felleseuropeiske regelverk som gjelder i Norge gjennom EØS-avtalen. Ordningen med svanemerkede produkter bidrar også til redusert bruk og utslipp av miljøgifter.

Kunnskapen om farlige stoffer i plast har økt de siste årene, men det er fortsatt kunnskapsbehov både når det gjelder hvilke kjemikalier som brukes i plast, hvorvidt de kan lekke ut av plasten og i hvilken grad de kan ha negative innvirkninger på menneskers helse og miljø. Samtidig er mange farlige stoffer som vi kjenner til allerede faset ut av plast på det europeiske markedet, blant annet gjennom forbud i ulike kjemikalieregelverk.