Sofie Marhaug (R): I Bergen har det i sommer vært flere saker i mediene om at kommunen ønsker å slå ned på ulovlig hotellvirksomhet i boliger, men at det er uklart hvor grensene egentlig går.
Er grenseoppgangen i lov- og regelverk i dag god nok for når utleie av private boliger i virkeligheten er hotellvirksomhet, og hva vil ministeren gjøre for å styrke kommunenes mulighet for å kontrollere og slå ned på ulovlig hotellvirksomhet?
Begrunnelse
Også denne sommeren går debatten om korttidsutleie til turister varm i flere byer og kommuner. Veksten i korttidsutleie, spesielt gjennom utleieplattformen AirBnB, har de siste årene vært eksplosiv. Samtidig mangler kommunene virkemidler for å håndtere dette. De har for eksempel ingen hjemmel i loven til å særskilt regulere korttidsutleie lokalt der det er nødvendig. Da Rødt foreslå dette gjennom et representantforslag i stortingssesjonen 2024/25, ble det nedstemt.
Det er flere former for slik korttidsutleie. I borettslagsboliger er reglene strenge. I sameier er hovedregelen maksimalt 90 døgn/året. For ene- og flermannsboliger finnes det imidlertid ingen grense. Det finnes heller ingen grense for useksjonerte bygårder. For de to sistnevnte typene boliger, er eneste avgrensningen den som skjer mot regulær hotellvirksomhet. Her må kommunene i dag lene seg på skjønn.
I Bergen forsøker kommunen nå å slå ned på ulovlig hotellvirksomhet og gjøre en slik grensedragning. De profesjonelle utleierne motsetter seg dette. Det kan dermed brygge opp til en langvarig konflikt. Et spørsmål som henger i luften, er om dagens lov- og regelverk egentlig har en god nok avgrensning, eller om lov- og regelverk må presiseres.
Korttidsutleie, hvis den blir for omfattende, kan ha svært negative konsekvenser både for bomiljøer og boligmarkedet. Det har vi sett i andre europeiske byer. Det er grunn til å frykte at det samme kan skje i både strøk, bydeler og enkeltkommuner i Norge hvis vi inntar en vente og se-holdning.