Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG): Utviklingsministeren har sagt at han deler ambisjonen om at mer bistand skal gå direkte til lokale aktører, og at dette også er god bistand. Men utviklingen går svært sakte.
Hva konkret vil statsråden gjøre i 2025 for å sikre raskere fremdrift og reell flytting av makt og ressurser i sivilsamfunnsbistanden, og hvordan planlegger han å måle og rapportere fremskritt på dette?
Begrunnelse
Mer enn 9 av 10 kroner i norsk sivilsamfunnstøtte går gjennom norske organisasjoner. For tiden går det en debatt i Panorama Nyheter om temaet, basert på et notat fra tankesmien Langsikt om at alt for mye makt og penger blir igjen i Norge. Tankesmien argumenterer for at dette ikke bare er et fordelingsproblem, men et grunnleggende problem for bistandens relevans, effektivitet og legitimitet. Lokalt ledede organisasjoner har ofte bedre innsikt i behovene og dynamikken i lokalsamfunn, og forskning viser at prosjektene deres i mange tilfeller er mer kostnadseffektive, tilpasningsdyktige og bærekraftige. I notatet skriver de også at den politiske konteksten, egeninteresser, organisasjonsstruktur, rigide forvaltningskrav og mangelen på et felles rammeverk og måleverktøy står i veien for lokalt ledet utvikling.
De argumenterer også for at lokale organisasjoner ofte reduseres til gjennomføringspartnere for prosjekter definert av norske aktører, uten reell innflytelse på utforming og styring og at en reell endring krever strukturelle grep, inkludert å flytte makt, midler og tillit til lokale aktører. Dette innebærer å endre finansieringsstrukturer, institusjonelle insentiver og målesystemer for å fremme lokalt eierskap. Per dags dato har ikke UD og Norad noen form for systematisk rapportering på hvor stor andel av bistanden som faktisk går til lokale aktører gjennom norske sivilsamfunnsorganisasjoner. Jeg ville sette pris på statsrådens vurdering av hvordan dette kan gjøres fremover, og gjerne også mål for fremskritt.