Skriftlig spørsmål fra Hege Bae Nyholt (R) til kultur- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:2251 (2024-2025)
Innlevert: 20.05.2025
Sendt: 20.05.2025
Rette vedkommende: Barne- og familieministeren
Besvart: 23.05.2025 av barne- og familieminister Lene Vågslid

Hege Bae Nyholt (R)

Spørsmål

Hege Bae Nyholt (R): Synes statsråden det er riktig at døende skal måtte bekymre seg økonomisk og måtte bruke sine egne sparepenger på å begraves i sin egen familiegrav fordi de ufrivillig har blitt innbygger i en annen kommune som følge av kommunesammenslåing, og vil statsråden sørge for at reglene for å legge til ekstra kostnader ved begravelser fjernes for folk som har blitt del av andre kommuner ved sammenslåing eller andre tilfeller hvor kommunegrenser flyttes?

Begrunnelse

I Nettavisen 18. mai forteller femtifem år gamle Monica Sameien Svartangen om sin to år lange kamp mot alvorlig kreftsykdom før dødsdommen kom etter et tilbakefall. Hun, ektemannen og to sønner bor på Rånåsfoss, et lite bygdesamfunn med tett tilknytning til Blaker i Akershus. Tidligere var stedet sammensveiset i Sørum kommune, og etter kommunesammenslåing i 2020 blitt avskilt i henholdsvis Nes og Lillestrøm kommuner. Hele Svartangens familie er gravlagt i Blaker, hvor også hun vil få sin siste hvile.

I Lillestrøm kirkelig fellesråd er det bestemt at personer som etter kommunesammenslåinga nå tilhører et annen sokn, kan gravlegges i kommunen dersom man betaler selv. Svartangen må dermed bruke sine egne sparepenger og legge opp budsjett for sin egen begravelse, alt når hun lever sine aller siste dager og helst skulle gitt pengene til barna og ektemannen sin. Utgiftene vil gå til urnegrav, utenbygds festeavgift, nedsettelse av urne, samt leie av både kirke og organist. Prislappen ender på nesten 30 tusen kroner, en sum som ikke ville eksistert dersom Svartangen hadde hatt en annen bostedsadresse i 2020.

Lene Vågslid (A)

Svar

Lene Vågslid: Endrede kommunegrenser vil endre hvem som har rett til grav i de berørte kommunene. Det er opp til kommunene å fastsette hvor mye det skal koste å gravlegge avdøde som ikke var folkeregistrert i kommunen. Også gravplassvedtektene fastsettes lokalt. Jeg mener at dette er vurderinger som fortsatt bør gjøres lokalt.

Gravplassloven § 21 andre ledd gir kommunen myndighet til å fastsette avgiftene ved gravlegging. Avgiften fastsettes etter forslag fra gravplassmyndigheten, som normalt er det kirkelige fellesrådet i Den norske kirke i kommunen. Kommunen finansierer gravplassmyndighetens arbeid, jf. gravplassloven § 3 andre ledd, og avgiftsinntektene påvirker tilskuddet fra kommunen. Betaling til Den norske kirke som seremonileverandør følger av kirkelig regelverk.

Avdøde personer som ved dødsfallet hadde bopel i kommunen, har rett til fri grav på gravplass her, står det i gravplassloven § 6 første ledd. Ved gravlegging av avdød som ikke var bosatt i kommunen, såkalt utenbygds gravlegging, kan det kreves dekning av kostnadene ved gravferden og avgift som ved feste av grav. En spørreundersøkelse i 2023 viste at gjennomsnittlig betaling for kistegravlegging av avdød som ikke hadde folkeregistrert bopel i kommunen (inklusive 20 års festeavgift) var 8314 kroner. For urnegrav var gjennomsnittet 5246 kroner. Prisen var høyere i større kommuner enn mindre. Når det gjelder adgangen til å kreve betaling for gravlegging av personer uten bopel i kommunen, ble det forutsatt i rundskriv V-5/2002 at denne adgangen "ikke praktiseres på en måte som oppleves urimelig".

En rekke steder er det fastsatt at personer med tilknytning til stedet likevel blir regnet som innenbygds slik at betalingsplikten ikke utløses. I NOU 2014: 2 Lik og likskap punkt 8.2.4 fant utvalget at om lag 60 prosent av de lokale gravplassvedtektene hadde bestemmelser som denne: «Avdøde personer som på grunn av sykdom eller alderdom har bodd i en annen kommune mot slutten av livet, betraktes på samme måte som kommunens egne innbyggere.» Gravplassmyndigheten fastsetter vedtektene for gravplasser. Vedtektene skal godkjennes av statsforvalteren, jf. gravplassloven § 21 første ledd.

En spørreundersøkelse i 2023 viste at utenbygds gravlegginger i 2022 utgjorde om lag 9 prosent av alle gravferder. Det er flere utenbygdsgravlegginger i mindre kommuner og mindre sentrale kommuner. Gravplassmyndigheten imøtekommer ønsker om gravlegging. En spørreundersøkelse i 2023 viste at bare 1,4 prosent av gravplassmyndighetene i 2022 hadde avvist et ønske om utenbygds gravlegging.