Himanshu Gulati (FrP): Kan kulturministeren svare på hva som ligger i vilkåret «på vegne av» i pengespillforskriften § 96 annet ledd, og videre avklare om pengespillforskriften § 96 pålegger norske banker en plikt til å stanse betalinger til og fra enhver tredjepart som kan gjennomføre betalinger til utenlandske pengespillselskap, også der tjenesten/tredjeparten kan benyttes til andre formål?
Begrunnelse
I det siste har flere nordmenn, der de har overført penger til en finansinstitusjon etablert utenfor Norge, fått stanset transaksjoner begrunnet i betalingsformidlingsforbudet i pengespilloven § 5 og pengespillforskriften § 96. Begrunnelsen som gis fra banken er at man mistenker at den utenlandske kontoen igjen er gjenstand for transaksjoner til og fra internettsider som formidler pengespill.
Norske borgere opplever at transaksjoner til slike finansinstitusjoner stanses da transaksjon anses som en pengespilltransaksjon, selv om det ikke foreligger noen dokumentasjon for dette. For meg virker dette som en utvidende anvendelse av loven, i strid med lovens intensjon.
Det finnes flere grunner til at en norsk borger kan foretrekke å ha en utenlandsk bank fremfor en norsk. Det kan være bedre lånebetingelser, handel i andre valutaer, handel i kryptovaluta eller på det tradisjonelle aksjemarkedet. I enkelte tilfeller vil en utenlandsk bankkonto benyttes til lovlig pengespill i utlandet, men også til andre lovlige tjenester. Derimot vil en transaksjon til en utenlandsk finansinstitusjon ikke ha identitet som en pengespilltransaksjon, men være en transaksjon mellom to finansinstitusjoner.
Jeg vil også vise til mine skriftlige spørsmål Dokument nr. 2612 og 2712 (2020-2021) til kulturministeren, hvor det ble slått fast at Lotteritilsynet har ikke hjemmel til å vedta at norske borgere ikke kan benytte seg av egne kontoer i banker eller e-pengeforetak, verken i Norge eller utlandet.
Jeg vil videre påpeke at en finansinstitusjon etablert i EU, og som ikke er underlagt norsk lov, også vil ha rett og plikt til å gjennomføre betalinger til pengespilltjenester jf. PSD 2 artikkel 79. Dersom betalingsformidlingsforbudet skal forstås slik at det gjelder for transaksjoner til og fra enhver finansinstitusjon som gjennomfører betalinger til og fra utenlandske pengespill, uavhengig av om den enkelte betalingen kan identifiseres som en pengespilltransaksjon, vil i utgangspunktet enhver finansinstitusjon etablert i EU kunne rammes av betalingsformidlingsforbudet. Dette vil ha potensiale for å ramme borgere og næringsliv hardt og mye bredere enn det som var intensjonen da bestemmelsene ble innført.