Skriftlig spørsmål fra Sveinung Stensland (H) til fiskeri- og havministeren

Dokument nr. 15:1974 (2024-2025)
Innlevert: 15.04.2025
Sendt: 22.04.2025
Besvart: 28.04.2025 av fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss

Sveinung Stensland (H)

Spørsmål

Sveinung Stensland (H): I Prop. 88 L står det at "«kostnadsøkningene (…) er nødvendige», altså økningene i kostnader for de som er avhengige av transport ved hjelp av skip er en villet kostnadsbyrde for norske bedrifter.
Har regjeringen kartlagt hvilken reell konsekvens forslaget kan ha for norske industribedrifter langs kysten, særlig nord for Trondheim, før den har konkludert med at en slik økning for norske bedrifter er nødvendig?

Begrunnelse

I Prop 88 L kapittel 9 Økonomiske og administrative konsekvenser utelater regjeringen omtale av hvordan forslaget vil påvirke norske industribedrifters konkurransekraft. Det gis ingen inngående vurdering av i hvor stor grad norske industribedrifter vil måtte legge ned sin virksomhet eller flytte virksomhet enten sørover i Norge eller ut av landet. I Prop 88 L kapittel 9 Økonomiske og administrative konsekvenser uttaler regjeringen følgende:

«Overordnet viser utredningene at en kostnadsøkning som følge av krav om norsk lønn vil måtte bæres av rederiet selv og/eller rederiets kunder. For kystfartsegmentet utgjør rederiets kunder i hovedsak industrien (...) I hvilken grad kostnaden vil overføres til kundene vil være avhengig av konkurransesituasjonen i de ulike segmentene og tilstedeværelsen av substitutter, eller kundenes evne til å finne rimeligere alternativer. For deler av kystfartsegmentet kan aktuelle alternativer være (…) tilpasning av verdikjedene for å redusere behovet for transport i Norge. Kostnadsøkninger kan medføre en konkurransevridning til fordel for europeisk nærskipsfart, og tilpasninger av logistikkjeder og produksjonssted, ettersom frakt mellom norske havner i enkelte tilfeller relativt sett kan bli dyrere enn transport fra utenlandsk havn (…). Departementet har merket seg innspill fra ulike næringsaktører, både rederier, fastlandsindustri og turistnæring, om at et krav om norsk lønn vil kunne få betydelige negative økonomiske konsekvenser for disse næringene, og særlig for bedrifter i utkantstrøk og i Nord-Norge.»

I regjeringens høringsrunde i 2024 kom det flere uttalelser fra norske industribedrifter som belyste konsekvensene for deres virksomheter. To eksempler kan trekkes frem:
Esso Norge uttalte at forslaget «vil medføre en vesentlig konkurransevridning til fordel for utenlandske aktører, knyttet til import og distribusjon av flytende drivstoff i Norge. Dette vil true norske arbeidsplasser og forsyningssikkerhet». Esso Norge påpekte videre at de er «bekymret for at … lovendringen vil medføre en betydelig konkurransevridning for utenlandske aktører som importerer og distribuerer flytende drivstoff langs norskekysten med lastehavn utenfor Norge». Nedleggelse av norske arbeidsplasser anses som en mulig konsekvens av forslaget.

Marianne Sivertsen Næss (A)

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Kravet om norsk lønn i norske farvann og på norsk sokkel vil kunne bety økte kostnader for rederier med skip i norsk innenriksfart hvor de ansatte i dag har dårligere lønnsvilkår. Som vist i lovproposisjonens punkt 3.2 er det til dels store lønnsforskjeller mellom norske og utenlandske ansatte på skip, og lønnsnivået til en utenlandsk ansatt vil ofte være under halvparten av det til norsk ansatt.
For regjeringen er det et viktig prinsipp at arbeidstakere på skip i norske farvann skal ha norske lønnsvilkår, og at næringsvirksomhet i Norge skjer på norske vilkår. Etter mitt syn kan ikke bedrifter i Norge basere seg på at innenriks sjøtransport skal utføres av utenlandske ansatte som følger lønnsnivået i den enkeltes hjemland, for eksempel Filippinene.
Departementet har, som representanten viser til, i proposisjonen vurdert at et krav om norske lønnsvilkår for kystfarten vil kunne resultere i økte transportkostnader. Dette vil kunne føre til økte kostnader for rederier med utenlandsk besetning, deler av norsk næringsliv og norske konsumenter. Samtidig er det også viktig å merke seg at kravet ikke gjelder internasjonal skipsfart.
Jeg viser også til at Oslo Economics i 2019 på oppdrag fra daværende regjering utredet de samfunnsøkonomiske konsekvensene av å innføre krav om norske lønns- og arbeidsvilkår. Det vurderes blant annet at «en gitt kostnadsøkning vil kunne være ignorerbar for mange kunder, men vil kunne medføre ikke tilfredsstillende lønnsomhet for andre kunder. For de fleste transportkunder vil antagelig transportkostnaden utgjøre en såpass begrenset del av den totale kostnadsmassen at det er mest trolig at virksomhetene vil være i stand til å absorbere de økte fraktkostnadene, uten vesentlig endring i virksomhetenes produksjon eller lønnsomhet. Men denne generelle vurderingen betyr ikke at det ikke kan være enkeltvirksomheter som blir skadelidende som en følge av reguleringen».
Utslagsgivende er å sikre arbeidstakernes rettigheter og en rettferdig konkurransesituasjon i det norske arbeidsmarkedet, og potensielle kostnadsøkninger på innenriks skipsfart er en nødvendig følge av dette. Eventuelle rateøkninger vil på den måten bedre reflektere de reelle kostnadene som er forbundet med å tilby innenriks skipsfartstjenester i Norge.
Norsk lønn for arbeidstakere på skip vil være et viktig tiltak for å sikre rekruttering og sysselsetting til maritim næring i fremtiden. For norske sjøfolk vil det bety økt forutsigbarhet og gi flere muligheter til å arbeide på skip i norske farvann og på norsk sokkel.