Begrunnelse

Helt siden innføringen i 1975 har differensiert arbeidsgiveravgift vært et viktig virkemiddel for å stimulere til bosetting og sysselsetting i distriktene. Dette er et virkemiddel som stimulerer til økt sysselsetting gjennom lavere kostnad på bruk av arbeidskraft. De områder som anses mest perifere med behov for sterke tiltak er Nord Troms og Finnmark og de er fritatt for arbeidsgiveravgift (sone 5).

Opprinnelig ordning hadde en innretning som tilsa at dersom hovedkontor og minst 50% av arbeidsinntekten var i tiltakssonen så kunne ansatte utføre arbeider i andre soner uten å svare for arbeidsgiveravgift (0%). En kraftfull og god ordning for bedrifter lokalisert i tiltakssonen som dessverre ble terminert i 2010 fordi det var mistanke om misbruk, noe som senere viste seg å ikke medføre riktighet.

Ordningen med redusert arbeidsgiveravgift i tiltakssonen er ytterligere svekket i senere tid. Det kunne beregnes redusert i arbeidsgiveravgift dersom 50% av arbeidsinntekten ble utført i arbeidsgiversone med redusert arbeidsgiveravgift over en periode på 2 måneder. Denne perioden er i senere tid redusert til 1 måned.
Det medfører at bedrifter utenfor tiltakssonen kan pendle inn ansatte inn i tiltakssonen med 14 dagers turnus pr. måned og da benytte seg av pendlerturnus med lengere arbeidsdager, og samtidig få fritak fra å betale arbeidsgiveravgift. Dette gjør at selskaper som er etablert i høyavgiftssone kan utføre arbeid i lavavgiftssone, med ambulerende virksomhet (pendling), og nyte godt av lav avgift når det arbeides mer en halvparten av en måned.

Dette har ført til en konkurranseulempe for bedrifter som er lokalisert i tiltakssonen, fordi de lokale bedriftene ikke kan benytte seg av pendlerturnusen. Denne ordningen som i utgangspunktet ble innført for å styrke konkurransekraften i tiltakssonen, bidrar nå til at det lønnes for bedrifter å etablere seg utenfor tiltakssonen og pendle inn ansatte.