Skriftlig spørsmål fra Tobias Drevland Lund (R) til fiskeri- og havministeren

Dokument nr. 15:1881 (2024-2025)
Innlevert: 06.04.2025
Sendt: 07.04.2025
Besvart: 14.04.2025 av fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss

Tobias Drevland Lund (R)

Spørsmål

Tobias Drevland Lund (R): Hva vil regjeringen gjøre for å hindre ytterligere nedbygging av fritidsflåtens ankringsplasser i den norske skjærgården, samt sørge for å få reetablert viktige uthavner?

Begrunnelse

I forbindelse med tilknytningen av hytter og hus i skjærgården til vann og offentlig avløp, har et betydelig antall uthavner og ankringsplasser i de senere år helt eller delvis blitt ødelagt. Dette til tross for sentrale pålegg om å behandle tiltak i skjærgården strengt, spesielt om de kan begrense allmenhetens tilgjengelighet. Mange av uthavnene er omtalt i publikasjoner som Den norske los og havnebøker, samt merket med ankringssymbol i sjøkartene. Helt unødvendig er sjøledningene lagt tvers over bukter og midt i sund i stedet for nærmere land. For den stadig økende flåten av fritidsfartøy, er det spesielt i Sør-Norge slik at tilgjengeligheten dermed har blitt bygd ned. Som et eksempel, kunne vi lese i Tvedestrandsposten 13. august i 2024 at Tvedestrand kommune hadde lagt ut flere ulovlige vann- og kloakkledninger i Nyhavn/Kilen på Sandøya. Disse ledningene er ikke lovlige, ifølge Kongelig Norsk Båtforbund (KNBF), fordi de verken er søkt om eller godkjente. Summen av dette problemet fører til færre ankringsplasser og en mindre tilgjengelig skjærgård, noe som i sin tur begrenser allemannsretten. Det vil derfor være interessant å høre regjeringens politikk for å hindre ytterligere nedbygging av fritidsflåtens ankringsplasser i den norske skjærgården, samt sørge for å få reetablert viktige uthavner.

Marianne Sivertsen Næss (A)

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Til spørsmålet fra stortingsrepresentant Drevland Lund vil jeg vise til at plan- og bygningsloven og havne- og farvannsloven med noe ulike utgangspunkter regulerer hvilke tiltak som kan iverksettes i kystnære områder. Sammen skal lovene sikre at ulike interesser veies mot hverandre.
Det er kommunen som har ansvar for arealplanleggingen. Kommunen har en lovpålagt plikt til å ha en oppdatert kommuneplan som sikrer gode planavklaringer. Alle kystkommuner bør derfor ha en arealdel til kommuneplanen, som konkret vurderer arealbruken i kystnære farvann, inntil én nautisk mil utenfor grunnlinjene. Ankringsplasser dekker både nasjonale og regionale behov for trygg oppankring, og det er derfor viktig å sikre disse i planleggingen.
I kommuneplanen kan arealformålet «bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone» benyttes, og det kan gis bestemmelser knyttet til hovedformålet som åpner for eller setter begrensninger for utlegging av sjøledninger.
Ankringsområder kan vises med arealformålet «ankringsområde» i kommune- og reguleringsplaner. Utlegging av sjøledninger vil være i strid med dette arealformålet.
Det er derfor viktig at kommunene har oppdaterte arealplaner for sjøområder. Kommunal- og distriktsdepartementet har utarbeidet en egen veileder, Planlegging i sjøområde og rundskriv H-6/18.
Å legge vann- og avløpsledninger i sjø er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven. Ved søknad om tillatelse har bygningsmyndighetene samordningsplikt med berørte sektormyndigheter, deriblant tillatelsesmyndigheten etter havne- og farvannsloven.
Havne- og farvannsloven § 14 regulerer søknadsplikt for tiltak som kan påvirke sikkerheten eller ferdselen i farvannet. Saksbehandling av slike søknader skal samordnes med plan- og bygningsmyndighetene, og det skal sikres at tiltaket ikke strider mot vedtatte arealplaner. Myndigheten til å gi tillatelse etter § 14 er saklig og geografisk delt mellom stat og kommune. Søknader om å etablere sjøledninger i skjærgården behandles i utgangspunktet av kommunen, med mindre sjøledningen skal plasseres i hoved- eller biled, hvor Kystverket er myndighet. Det er med andre ord den enkelte kommune som behandler søknader om sjøkabler innenfor sine områder. Kystverket er klageinstans for kommunens vedtak etter havne- og farvannsloven, men har ingen instruksjonsrett overfor kommunene om hvordan de skal behandle søknader hvor kommunen er tillatelsesmyndighet.
Det er tiltakshaver, det vil si den som får arbeidet utført, som har ansvar for å sørge for at tiltaket gjennomføres i tråd med de regler som gjelder.
Dersom en tiltakshaver har etablert vann- og/eller avløpsledning uten at nødvendige tillatelser er innhentet i forkant, har kommunene mulighet til å følge dette opp. Dersom sjøledningen berører hoved- eller biled vil Kystverket også kunne følge opp, for eksempel ved gi pålegg om å rette eller stanse tiltaket.
Representanten viser til en viktig utfordring som vi har i våre kystnære områder, nemlig arealkonflikt. Jeg mener at den systematikken som er etablert mellom kommunale og statlige myndigheter for å avveie de ulike brukerinteressene i kystsonen er et godt virkemiddel, også for å ivareta hensynet til fritidsflåten.