Erlend Svardal Bøe (H): Hvordan vil statsråden følge opp drikkevannssituasjonen på Svalbard, og er det vurdert å innføre drikkevannsforskriften på Svalbard med nødvendige lokale tilpasninger slik at innbyggerne sikres samme helsemessige beskyttelse som fastlandet?
Begrunnelse
I februar 2025 ble det kjent at det var påvist høye konsentrasjoner av det metalliske grunnstoffet mangan i drikkevannet på Svalbard. Folkehelseinstituttet (FHI) konkluderte med at det i perioden fra september 2024 til dags dato er så høyt mangan innhold at vannet ikke kan gis til spedbarn (barn mellom 0 - 12 måneder).
Longyearbyen lokalstyre har iverksatt en tiltaksplan for å avdekke rotårsaken til de høye mangan verdiene. Langvarig forhøyede verdier av mangan i drikkevannet har skapt usikkerhet og bekymring blant innbyggerne, særlig småbarnsfamilier. Flere studier peker på at langtidseksponering for mangan, selv i relativt lave konsentrasjoner, kan ha negative konsekvenser for barns kognitive utvikling og nervesystemet.
Mens drikkevannsforskriften setter klare krav og grenser for mangan i drikkevannet på fastlandet, gjelder ikke denne forskriften på Svalbard. Dette skaper en utydelig situasjon både med hensyn til tilsyn, tiltak og ansvar. En hensiktsmessig infrastruktur er avgjørende for næringsaktivitet, verdiskaping, sikkerhet, beredskap og god samfunnsutvikling. Til sammen bestemmer disse faktorene hvor attraktiv Longyearbyen er som et sted å bo og arbeide. En robust og velfungerende fysisk infrastruktur er derfor helt sentral for å opprettholde og videreutvikle det norske samfunnet på Svalbard.
Det er i Svalbardmeldingen påpekt at det er utfordringer knyttet til Longyearbyens vannforsyning, som blant annet forsterkes av klimaendringene. Infrastrukturen knyttet til vannverket er sårbar for naturhendelser, akutt forurensning og tilsiktede handlinger.