Skriftlig spørsmål fra Dag-Inge Ulstein (KrF) til utviklingsministeren

Dokument nr. 15:1743 (2024-2025)
Innlevert: 25.03.2025
Sendt: 26.03.2025
Besvart: 28.03.2025 av utviklingsminister Åsmund Aukrust

Dag-Inge Ulstein (KrF)

Spørsmål

Dag-Inge Ulstein (KrF): USA har vært verdens klart største bistandsgiver og har stått for over 30 prosent av den samlede bistanden i verden, og en enda større andel av den humanitære støtten. USA under Trump har varig kuttet over 80 prosent av bistanden, lagt ned bistandsdirektoratet USAID og meldt seg ut av WHO.
Hvilke strategiske bistandsprioriteringer gjør regjeringen i denne situasjonen for å redde liv og sikre midler til de viktigste bistandstiltakene, og vil utviklingsministeren komme til Stortinget for å presentere disse prioriteringene?

Begrunnelse

USA har under President Trump valgt å kutte kraftig i sin bistand. 10 000 bistandskontrakter er sagt opp, mesteparten av bistanden er midlertidig frosset og det er varslet at 83 prosent av bistanden vil bli varig kuttet. Kuttene utgjør om lag en fjerdedel av all verdens bistand. I tillegg har Storbritannia kuttet kraftig i bistand, og har varslet ytterligere kutt for å kunne prioritere mer penger til Forsvaret. Tyskland har også kuttet betydelig og både Sverige og Nederland har annonsert store kutt i midler til internasjonal solidaritet.
Norge kan ikke fylle "gapet" etter USA og andre land som nå kutter i internasjonal solidaritet. Norge kan likevel ta en internasjonal leder- og pådriverrolle i denne kritiske situasjonen - for eksempel innen Global Helse der Norge allerede har hatt en slik rolle i flere tiår. Norge kan også bruke sine bidrag enda mer målrettet og strategisk for å redde flest mulig liv, fokusere sin innsats og sikre en mest mulig effektiv bistand.
I en slik kritisk tid forventer KrF at regjeringen vil legge fram og drøfte sine planer og strategier på dette feltet med Stortinget.

Åsmund Aukrust (A)

Svar

Åsmund Aukrust: Takk til representanten for særdeles viktige og aktuelle spørsmål. Når det blåser rundt oss, skal norsk utviklingspolitikk fortsatt gjenspeile norske verdier og interesser og, ikke minst rette seg inn der hvor Norge kan utgjøre en forskjell. Det er naturlig at vi på tvers av ulike politiske partier har ulike prioriteringer, men jeg opplever også at vi i utviklingspolitikken kan finne felles grunn, som gjør at vi står støtt i stormen.
Internasjonalt samarbeid- i en tid hvor selv våre nærmeste allierte vakler - er ikke bare et moralsk imperativ, men også en investering i en mer stabil verdensorden og vår egen sikkerhet. Dette gjenspeiler den høye støtten til denne innsatsen i befolkningen.
Som representanten viser til sto USA i 2023 for 29 prosent av all offisiell utviklingsbistand. Til sammenlikning utgjorde Norges bistand 2,5 prosent. Ingen kan erstatte et eventuelt bortfall av USAs økonomiske, normative og operative innsats, verken på kort eller lang sikt.
Vi vet ennå ikke hvordan det endelige utfallet vil bli, men allerede har USAs bistandsfrys dramatiske konsekvenser. Vi ser umiddelbare effekter innenfor blant annet fattigdomsbekjempelse, humanitært arbeid, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, smittsomme sykdommer og i støtten til menneskerettighetsforkjempere.
Også andre land har redusert sin bistand de siste årene, eller planlegger å gjøre det. Situasjonen i våre nærområder, med krig i Ukraina, har dessuten tvunget fram nye prioriteringer. Regjeringen arbeider derfor med å tilpasse norsk bistand til den endrede situasjonen og med å vurdere hvordan vi, sammen med andre, best kan påvirke og bidra til den globale innsatsen og organisering fremover.
Utenriksdepartementet, Norad og utestasjonene følger utviklingen nøye, både i samarbeidsland, gjennom samarbeidsorganisasjoner og sammen med andre givere. I første rekke legges det opp til å sikre våre partnere fleksibilitet i oppfølgingen av våre avtaler. På lengre sikt vil det bli nødvendig å gjøre noen omlegginger av norsk bistand i lys av USAs kutt og andre giverlands endringer. Det tas derfor også initiativ til informasjonsdeling og koordinering mellom gamle og nye givere. Gitt at norsk bistand fremdeles er på et høyt nivå med mål om å nå 1 prosent av BNI, vil det ikke være unaturlig at Norge tar en lederrolle i de endringene som skjer i den internasjonale bistandsfinanseringen, i arbeidet med FN-reform og at vi fortsatt utviser lederskap i arbeidet med global helse.
Men vi må tilpasse politikken en ny tid og vi må prioritere hardere. Da må vi være strategiske med tanke på hvor Norge kan utgjøre en forskjell og hvor vi har et spesielt fortrinn. Ett slikt område er vår internasjonale innsats for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling.
I en tid hvor dette feltet internasjonalt opplever politisk motstand og finansiell nedprioritering skal gjennomføringen av «Handlingsplanen for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikken 2023-2030» prioriteres. Innsatsen for kvinners rett til å bestemme over egen kropp står sentralt. Det må også jobbes systematisk og langsiktig for å fremme og beskytte kvinners politiske og økonomiske rettigheter og deltagelse i samfunnslivet. Et annet område er god skattepolitikk og arbeidet med nasjonal ressursmobilisering.
Det som er sikkert, er at situasjonen vi står i fordrer tøffe prioriteringer og at vi ser innsatsen vår i sammenheng. Jeg kommer gjerne til Stortinget for å diskutere utviklingspolitikken, og vil komme tilbake til innretningen av bistanden i kommende budsjetter.