Svar
Jens Stoltenberg: Kraften verdsettes som hovedregel til spotmarkedspris i grunnrenteskattene for vannkraft og for landbasert vindkraft. Spotmarkedsprisen gir et objektivt uttrykk for hva kraften på ethvert tidspunkt kan selges til, og gir derfor et godt uttrykk for grunnrenten. Spotmarkedspriser fungerer også som en normpris som begrenser skattyters muligheter til skattemessige tilpasninger.
Det er likevel gjort unntak fra hovedregelen om spotmarkedspris ved beregning av grunnrenteinntekt. For vannkraft gjelder det blant annet for avtaler om industrikraft og konsesjonskraft. I grunnrenteskatten for landbasert vindkraft er det unntak for fastprisavtaler inngått før forslaget om innføring av grunnrenteskatten ble offentliggjort, samt enkelte fremtidige fastpriskontrakter. Kontraktsunntaket for standardiserte fastprisavtaler i grunnrenteskattene for vannkraft og landbasert vindkraft ble innført etter innspill fra næringen, for å legge til rette for forutsigbare strømutgifter for næringslivet i en periode med ekstraordinært høye strømpriser.
Spørsmålet gjelder provenyeffekten av et generelt kontraktsunntak. Hvordan et utvidet unntak utformes, vil påvirke provenyet fra grunnrenteskatten. Et generelt kontraktsunntak for strøm solgt til fastpris i grunnrenteskattene på kraft, reiser flere spørsmål som måtte utredes nærmere. Det er derfor ikke mulig å gi et provenyanslag.
Unntak som innebærer at større volum verdsettes til fastpris, vil gjøre at grunnrenteskatten i større grad tar utgangspunkt i oppnådde priser, og i mindre grad reflekterer løpende markedspris, som representerer den faktiske grunnrenten. Hvis markedet forventer at kraftprisene skal øke over tid, vil prisene på markedsmessige fastprisavtaler ligge over spotprisen. Sammenlignet med dagens regler kan da statens inntekter fra grunnrenteskatt skyves nærmere i tid og gi økte inntekter i begynnelsen av perioden, men lavere inntekter mot slutten av perioden. Motsatt vil markedsforventninger om fallende kraftpriser føre til at provenyet skyves utover i tid.
I spørsmålet fra stortingsrepresentanten brukes formuleringen «strøm solgt til fastpris». Dette kan tolkes som at det gjelder avtaler om fysisk levering av kraft. Innføring av et generelt kontraktsunntak som også omfatter finansiell prissikring, vil kunne innebære mye større volum. Det vil være krevende å utforme på en god måte, som ikke åpner for tilpasningsmuligheter og spekulasjon. Finansielle avtaler er ikke nødvendigvis knyttet til bestemte kraftanlegg, og kan også overstige det volumet som et selskap eller konsern fysisk kan levere til spotmarkedspris. Omfanget av unntaket vil ha stor betydning for hvor store volum det er naturlig å forutsette at vil bli omfattet av et utvidet kontraktsunntak, og dermed for provenyvirkningen.
Provenyeffekten, og de administrative kostnadene ved kontroll, vil også avhenge av om unntaket utformes på en måte som begrenser uønskede skattemessige tilpasninger. Vannkraftprodusentene har en effektiv marginal skattesats på 67 pst. Det vil være sterke insentiver til å flytte overskudd fra grunnrenteskattepliktig kraftproduksjon til strømleverandører som bare betaler ordinær selskapsskatt på 22 pst., når disse er i samme konsern. I kontraktsunntaket for standard fastprisavtaler stilles det blant annet krav om standardiserte avtalevilkår for at kontraktsprisen skal kunne legges til grunn ved beregningen av grunnrenteinntekten. Det såkalte nord/sør-unntaket hindrer at fastpriser i Midt- og Nord-Norge kan legges til grunn for produksjon i Sør-Norge, ved at det settes vilkår om at både kraftprodusent og sluttbruker befinner seg innenfor et samlet, sørlig eller et samlet, nordlig prisområde. Det maksimale prispåslaget innebærer at strømleverandørene maksimalt kan legge på 2,5 øre/kWh på den fastprisen leverandørene betaler til kraftprodusentene. Det skal motvirke skattemessige tilpasninger og overskuddsflytting ved interessefellesskap mellom kraftprodusent og strømleverandør.
Departementet vurderte etablering av en markedsplass ved behandlingen av forslaget om kontraktsunntaket for standard fastpriskontrakter. Man så det da ikke hensiktsmessig å stille krav om at avtalene er inngått på en regulert markedsplass for å komme inn under kontraktsunntaket. Departementet uttalte imidlertid i Prop. 1 LS (2022–2023) at: «Departementet er positiv til etablering av en markedsplass, og legger til grunn at markedet selv kan komme opp med slike løsninger, dersom aktørene finner det hensiktsmessig».
Departementet har tidligere vist at grunnrenteskatt beregnet ved spotmarkedspriser verken hindrer eller forsterker selskapenes muligheter til å prissikre produksjonen, for eksempel ved å inngå fastpriskontrakter. Dette er illustrert i St.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, boks 2.2 og i Prop. 2 LS (2023–2024) boks 5.1. Selskapene må bare tilpasse volumet som prissikres ut fra gjeldende skattevilkår. Med en grunnrenteskatt som beregnes etter spotmarkedspris, behøver ikke produsenten å prissikre en like høy andel av produksjonen for å oppnå en gitt inntektssikring etter skatt. Det kommer av at staten gjennom grunnrenteskatten tar prisrisikoen for en andel av kraften tilsvarende den formelle grunnrenteskattesatsen, som er 57,7 pst. for vannkraft og 32,1 pst. for vindkraft. Vind- og vannkraftkraftprodusenter kan oppnå en fast inntekt etter skatt ved å prissikre den delen av produksjonen som staten ikke tar prisrisikoen for gjennom grunnrenteskatten, dvs. 42,3 pst. for vannkraft og 67,9 pst. for vindkraft.